Free Tibet !!

Vi har nå kommet godt på plass i Mcleod Ganj, og hverdagen på sykehuset har falt til ro. Pasienter er det lite av, og de som ligger inne nå er stort sett palliative og andre ”langliggere”. Det er likevel fascinerende å se forskjellen på den tibetanske måten å tenke medisin, og den sør-Indiske. Det skal sies at tidspresset var markant i sør, og at man nok her også har mer tid til å bry seg – men tibetanerne imponerer helt klart med helhetlig tankegang og stor omsorg.

Derfor var det spennende når sjefslegen på huset ville kjøre et lite kurs med oss, temaet var ”Compassion in Medicine”. Som tibetansk buddhist, tidligere flyktning og Dalai Lamas personlige lege skulle han vel ha noe å bidra med på dette feltet. Så vi har nå hatt tre møter hvor vi har diskutert og filosofert om vestlig og østlig medisin, og det har vært lærerikt. Vi har blitt sendt for å snakke med tibetanske politiske eks-fanger som har greid å rømme til India, og det gjorde stort inntrykk. Man går derifra med en følelse av å være en bortskjemt unge som ble født med sølvskjea godt plassert i munnen, og en føler seg takknemlig over å ha møtt slike mennesker. De smiler fra øre til øre, og sier oppriktig at de er glad for at du har fått gå på skole og at din familie bare er en flyreise unna. For disse menneskene kan ikke returnere til sine kjære, telefonsamtaler avlyttes av kineserne og brevene kommer aldri fram. Neste plan i kursingen er å møte en organdonor og mottaker. Dette handler om en munk som velger å gi sin nyre til en ukjent politisk fange han aldri har møtt, og munken måtte gjennom store prøvelser for å få dette til da det nå er strenge regler i India for organdonasjon siden det har vært mye ”dirty business” på området. Vi har begge fått øynene opp for Kina-Tibet konflikten, og hører mange hårreisende historier. Hvis flere av dere vil sette dere mer inn i dette (og det bør dere), sjekk følgende hjemmesider:

www.tibet.net
www.TibetHopeCenter.org
www.contactmag.org

En annen ting som bidrar til ”arbeidsløsheten” er at vi er ikke de eneste frivillige på Tibetan Delek Hospital for tiden. Først har vi Cheme, som opprinnelig er tibetansk, men flyttet til Danmark da han var to år. Han var ferdigutdannet lege fra Odense i 2007, og har blant annet jobbet ni måneder som distriktslege på ei lita øy i Nord-Troms. Han er blant annet tilbake for å finne sine gamle røtter, og det er både spennende og rørende å få ta del i. Videre har vi radarparet ”Vic&Nick”, to pratesalige australiensere som stadig bidrar med godt humør og en god historie. De er førsteårs medisinstudenter som skal observere medisin i praksis, men de har begge hver sin master fra før og er ca på vår alder. Når de dro til India hadde de kun to regler: ”#1. Don’t eat poo. #2. Don’t get rabies” Første dagen fikk Nick amoebiasis, og dermed røk regel nummer en for så vidt. Så det sosiale er bra for tiden.

Vi opplever nå skikkelig regn, lyn, torden og strømtilgangen er nokså variabel. I dag flyttet vi over i nytt hotell, og det første rommet vi fikk var rett og slett lekk.. Vi har booket videre reiseplan og den 21.11 drar vi til Jaipur. Det blir en terroreffektiv turisme, hvor hele Rajasthan (Jaipur- Jodhpur- Jaisalmer- Udaipur) unnagjøres på cirka tre uker. Så venter en fire dagers tur til Varanasi, hvor vi skal bo hos bekjente av Dr. Kiran, før vi vender nesa mot Delhi igjen. Vi planlegger så en tur til Agra for å se Taj Mahal, så blir det hjem til a’ mor og julaften gitt! Hvis noen har gode tips på bosteder på veien tar vi det gjerne i mot (spesielt når det gjelder Delhi).

I løpet av turen har vi fått en haug med ”Vi-er-gravide-meldinger”, og det er koselig å se at det tas ansvar for den norske befolkningens vekst. Vi gleder oss til å treffe alle de små vidundere som er på vei!!