Slumdoktor og møte med politiske eks-fanger

Den siste tida har helt klart gjort inntrykk på oss, og selv om det faglige utbyttet ikke har vært det største så har vi fått ballast på det menneskelige plan. Det er to ting som har preget oss mye i det siste, og det er møte med en indisk slum og samtaler med tibetanske torturofre.

Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.

Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.

Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..

Se www.tong-len.org

Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”

Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.

Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.

Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.