Lykken er en storebror med de rette kontaktene!

Etter avsluttede kamelbekjentskaper i Jaisalmer og to dager i Jodhpur dro vi videre til Udaipur, vårt siste stopp i Rajasthan. Udaipur er kjent som ”the City of Lakes” (intet fargetema denne gang), og hadde sine ”fifteen minutes of fame” når Roger More spilte inn ”Octopussy” her. Udaipur er reinere og rikere enn de andre byene vi har besøkt i Rajasthan, og det vrimlet av elegante amerikanske fruer i 60-årene som aldri pruter og som er indernes enkleste bytte. ”Palace on wheels” var i byen når vi var der, og det bidro nok til mangfoldet av bleikfeite, eldre rikinger.

Første dagen var det byens hovedpalass som sto på menyen, og nå begynner vi å få vår andel av audioguider og malerier av gamle maharajaer. Slottet var selvfølgelig flott, men som vi har sett tidligere også; elendig vedlikeholdt. En ting er at det ikke er rent, men at det flere steder er rimelig falleferdig er fryktelig synd. Ved siden av hovedpalasset er det mange femstjerners hotell i andre gamle palassbygninger. Flere av disse ligger i en av byens innsjøer, og vi slang oss på en båt for å ta et av disse i nærmere øyesyn. Fantastisk flott, og i en prisklasse vi aldri kommer til å få råd til! Billigste rom var 3000 norske kroner per natt, suiter fra 25.000 og oppover…

Den andre dagen var vi så lei av store menneskemasser og bråk at vi rett og slett tok en ”James Bond”. I ”Octopussy” filmes det på tre av disse palasshotellene, og vi tok oss en dag ved det berømte bassenget på Shiv Niwas Palace. Vannet var overraskende kaldt, men det var herlig med ro, fred og luksus for en dag! Gjestehuset vi nå bor på er for så vidt helt greit, men noe av det mest uhygieniske stedet vi har bodd. Når vi kom måtte vi få de til å bytte putevar og laken, gamle svetterander og blodflekker er ikke ålreit – selv på budsjettur. Så overgangen til Shiv Niwas var enorm, og for Kristin spesielt kjærkommen. Alexander blei jo som vanlig fort rastløs, men holdt ut i sympati med ei som nå har fått nok av skitt og lort… Etter basseng og tilhørende lunsj gikk vi opp på en liten fjelltopp for å se solnedgangen, og Alexander var rimelig fornøyd med det selvfølgelig. Fjell er visst sjelfred, være seg 100 eller 7000 meter høye. Det morsomme her er at de har satt opp verdens minste gondol, den er ca 150 meter lang og inderne elsker det! De må være et av verdens mest sedate folkeferd, og med en enorm diabetes- og fedmeepidemi på trappene burde de sikkert kutta ut den gondolen. På kvelden bar det tilbake på Shiv Niwas for herlig middag og god stemning, fantastisk!!

Til tross for mat fra femstjerners kjøkken blei jo selvfølgelig Kristin syk, IGJEN! Gode, gammeldagse kulltabletter i veska, dorull parat og cola på innerlomma begynner å bli en refleks. Hjemlengselen blir ikke mindre av sånt, og hun gleder seg til å bytte ut masala og porselen med ribbe og sofa i Vestregate. En stor hilsen fra senga, da frøkna er rimelig værfast her i dag – og sikkert en stor hilsen fra Alexander som har funnet veien til Maharajaens klassiske bilutstilling nede i byen.

Nå går ferden videre til Delhi hvor vi er så heldige at vi skal bo hos en gammel indisk studievenninne av Kristins bror. Litt spesielt i norske øyne, men typisk indisk å insistere på at to totalt fremmede skal komme og bo på gjesterommet to netter. Dipti virket som ei svært oppegående og vestlig dame, som allerede før ankomst hadde booka oss taxisjåfør, begynt å ordne Agra-tur og sett på hotellrom for oss når vi kommer tilbake fra Varanasi. Å komme hit var som å komme til himmelen; et hjem! Whiskey i sofaen, kjempeålreit vertskap, rene og myke senger og vestlig pasta til middag. I dag skal vi bare sitte hjemme og kjenne på hvor reint og godt det er i denne leiligheten! Og det er vel strengt tatt ikke så ofte vi kommer til å bo et sted som heter ”Carlton estate”..=) En STOR takk til storebror!!

Vi gleder oss over forlovelser som inngås, og innser at neste sommer blir en hektisk bryllupsaffære!=) Dessuten er det artig å se at gamle fotballhelter fra Larvik blir fedre, regner med at junior kommer til å svinge Lovisenlund som om det var det glade 50 tall – bare han lærer å gå først..=)

Og hipp hurra for kjære Fia som blei, skal vi si, 18 (?) år i går! Telefon gikk ikke pga dårlig dekning, men vi prøvde å sende noen sms! Tenker på deg og håper du hadde en strålende dag i nydelige Trondheim! Vi snakkes, og snart sees vi også, igjen!