The End

Vel hjemme i sofaen med minusgrader og snødekt julelandskap ute skrives siste blogginlegg. Det skal være sagt først som sist; det var sinnsykt godt å komme hjem uansett hvor utrolig flott turen har vært. Vi har vel aldri verdsatt frisk norsk luft så mye som vi nå gjør etter et lengre opphold i Delhi.

Tilbake fra Varanasi tok vi en dagstur til Agra for å se sagnomsuste Taj Mahal, noe Kristin hadde gleda seg veldig lenge til. Forventningene var skyhøye, og tidenes største kjærligheterklæring til en kvinne skuffet ikke. Et ubetinga must i India. Bilturen dit var opplevelsesrik da den er kjent som den mest trafikkfarlige veien i India, men vi hadde en trygg sjåfør som loset oss sikkert fram. Godt var det da vi så tre store ulykker på veien som hadde skjedd i løpet av natten. Vi ville egentlig kjøre fra Delhi til Agra på natta for å få se Taj Mahal i soloppgangen, men taxiselskapet blånektet pga sikkerhet,- og vi var rimelig takknemlig for det da vi så nattens resultater.

Vel tilbake i Delhi landet vi nok en gang hos Dipti og Vasanth som virkelig har vært til stor hjelp. Trafikkbildet i Delhi har jo også sin "sjarm" og vi var rimelig glad for å slippe å kjøre selv. Vi blei tidligere stressa i den gamle bomstasjonen på Alnabru fordi det var så mange filer, men i Delhi er det 16 bomstasjoner i hver retning..Etterhvert flyttet vi fra Dipti og Vasanth og inn til Karol Bagh, ikke langt fra gamle Delhi. Vi blei godt kjent med metroen, og den viste seg å være en fantastisk løsning til tross for rykter om at det var farlig å bruke den. Vil allikevel ikke anbefale en tur der veldig seint på kvelden, men på dagtid var det uproblematisk. I gamlebyen ble severdigheter som Jama Masjid og Red Fort unnagjort før det bar på de ekta basarene. Her må en være observant og holde godt på trusa, ellers risikerer en å gå hjem uten. Alikevel kom vi hjem med alle eiendeler i behold og pustet lettet ut. Høydepunktet var restaurantbesøk anbefalt av våre indiske venner. Inn i en avstikker i ei bakgate bak moskeen i gamlebyen finnes legendariske "Karim's" som sies å ha mogulenes sjefskokks gamle oppskrifter. Vi hadde blitt fortalt at vi måtte bestille "raan",og det viste seg å være et helt gjeitebein. IS-ledd til tær, komplett med alle anatomiske landemerker intakt. Noe av det beste vi har spist, men en noe morbid opplevelse hvor en kombinerer gamle disskesjonsferdigheter med matglede. Vi trudde vi hadde bestilt det "sprekeste" på menyen bare for å lære at stjerneretten var grilla geit (som i ei hel geit). Ikke nok med det, den var stappa med kylling.Og inni kyllingen var det fisk. Du tror det var alt? Neida, inni fisken var det masse egg. Vi vil tru det er verdens mest maskuline rett, og at den del av gutta fra Nevro kunne kost seg lenge på "Karim's".

Resten av tida gikk med til shopping på Connaught Place, og den siste turistkrampe med besøk av de viktigste attraksjonene i Delhi. Vi blei positivt overraska over Delhi, vi forventet på mange måter det verste. Ingen tvil om at det er hektisk og veldig forurenset der,- blakkede linser etter få dagers bruk er ikke hverdagskost - men med Dipti og Vasanths veiledning fant vi også mange perler på vår vei.

Så kom dagen for hjemreise, og vi gledet oss fælt begge to. Det begynte som det måtte med forsinkelser inn til London, og etter mange timer med organisering og bytte av flyselskap for å komme seg hjem som planlagt innså vi nederlaget og tok inn på hotell i London. Terminal 5 Heathrow bør for enhver pris unngåes, og British Airways var fullstendig underbemannet og greide på ingen måte å informere de mange ventende. Det satt folk i milelange køre,og de satt i ordets rette forstand - flere av dem hadde funnet seg klappstol. Vi snakket med ei norsk jente som hadde kommet fra oslo og skulle til Uganda. Hun satt i kø på syvende timen, hadde ikke fått verken vått eller tørt, bagasjen var vekk og estimert avreisedato var satt til 27.12 (ti dager fram i tid!!). Vi var griseheldig, og fikk tak i en vennligsinnet sjel fra Bristish Airways som hjalp oss og to andre vi hadde truffet på vår vei ,- og vi fikk fire timers søvn på hotellrom før neste fly til Oslo gikk.

Vel hjemme var det utrolig godt å se kjente og kjære igjen, og etter 4 mnd på hotell er et hjem en vanvittig god følelse. Dessverre rakk vi akkurat ikke en begravelse vi så gjerne skulle vært i, men mange tanker blei sendt fra London til Hønefoss den dagen.

GOD JUL OG GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!!

Sinnsyke Varanasi

Nå er vi vel ”hjemme” i Delhi etter noen dager i Varanasi. Dette sies å være en av verdens eldste byer, og er hinduenes helligste sted. Elven Ganges renner forbi, og rundt denne yrer et liv vi aldri har sett maken til. Skal man tru på hygieneteorien er det bare å ta med sine små hit og dyppe dem i elven – de vil aldri bli en del av den atopiske marsjen. Mange tanker blei sendt til unge, lovende Marianne Johnsen i løpet av oppholdet, du ville ikke trudd det om du så det med egne øyne. Og hvis Bjørn Lyngen ønsker et nytt arbeidsmedisinsk prosjekt kan vi love høyere amioniakkonsentrasjon ved Ganges enn i ethvert grisefjøs i Midt-Norge.

Vi bodde i et lite gjestehus rett ved elvebredden som het Ram Bhawan. Dette gjestehuset er en del av Kautilya Society (www.kautilyasociety.com) som er et slags filosofisk og antropologisk samfunn. Dette førte til at våre naboer var noget spesielle, og det var en del Hare Krishna synging a cappella der en periode. I forbindelse med det, og slik at dere skal få et lite innsyn i hvordan en del vestlige er her i India vil vi legge ved en liten sangtekst sendt oss fra den tidligere nevnte herr Lyngen. Dette er visst henta fra ”Blokkfløyta”, en sang av et band som heter Rex Rudi:

Jeg ble lettere forstyrra blant røkelse og myrra
orientalske ting og tang og yin og yang
ja det var bhakti shakti shakra shiva mantra aura Garbo diva
mixet og servert på en gang
hun serverte tørket frukt som klebet seg til tenna
jeg så at håret hennes var tjukt av lag på lag med henna
hun hadde et halssmykke av Buddha i ekte imitert jade
og gamle oppned blomster foran speilet utpå badet
rundt omkring lå det urter sydd inn i poser av tøy
mot fukt, lukt, utukt og sjelelig støy
eller bare for å få meg høy, sånn på gøy
og i vinduskarmaen ble jeg presentert
for hennes mor og far, en onkel og to tanter
reinkarnert som potteplanter
og utenfor stod hennes personlige guru
som furu
og overalt var det skulpturer av muterte elefanter
med menneskearmer pekende til alle kanter
og flagrende gevanter og diamanter
og shiva-skjerf, -sokker, -luer og shiva-vanter
og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse
når jeg forteller at yndlingsfilmen hennes var Bahai-sommer ... 4
og jeg fikk også vite at dama var svært svak for Kurt Cobain fordi hun hadde
hørt at mannen hadde spilt i Nirvana.


For de vestlige i Varanasi er sykt rare, de er enten høye på noe lokalt snadder (som en blir tilbudt overalt) eller psykotisk fra naturens side. Vi satt en god stund bare og kikket på folk som vandret forbi, og det var som en tur tilbake på Østmarka. Sadhuer er hellige menn, og de kler seg nokså spesielt med dreads, hvit kroppsmaling og til tider fargerik ansiktsmaling. Det kryr av dem i Varanasi, og det sies at det skal være mange turister som ønsker å komme hit for å røyke med en sadhu langs Ganges’ bredder. Sadhuene driver til tider sang og danseframføring nokså spontant, og det så til tider ut som en blanding av yoga og fugledansen. Alt er foreviget på video.

Men gjestehuset viste seg å være en juvel, med kjempebeliggenhet, superservice, inkludert mat, flotte rom og alt en kunne ønske til en latterlig lav pris. Takk til Dr.Kiran i Pondicherry som fikset dette. Vi var rimelig skeptiske en stund da vi blei guidet inn i gamlebyen, og veiene blei bare smalere og mer skitne jo nærmere vi kom – men dette er virkelig et av de beste stedene vi har bodd i India.

Det store er jo å bli kremert ved Ganges, og det var mange begravelsesfølger langs elven. En del mennesker (og kyr) er ansett for å være rene slik at de slipper kremasjonen, dette kan for eksempel være barn under 12 år og gravide kvinner. De dumpes direkte i Ganges med en tung stein rundt seg. Alt dette skjer side om side med det daglige liv, folk pusser tenna i Ganges mens naboen dumpes i det evige dyp bare 50 meter unna. Man vasker sine klær, sin vannbøffel og drikker vannet som inneholder 1,5 millioner e.coli bakterier per 100 ml. Grensen for å få lov til å bade i vann er vanligvis 500 e.coli per 100 ml. På 7 km elvebredd har de 80 ghater (badetrapper) og 30 store kloakkrør som spyr ut byens ekskrementer. 60.000 mennesker bader i snitt her hver eneste dag. De sverger på at de aldri er syke, og vi klør oss forbauset i hodet: er det virkelig mulig?! Man får lyst til å årelate hele gjengen og sende inn en god dose blodkulturer. Vi tok en soloppgangstur på elva med robåt, og det er alle salgs morgenritualer å se mens sola står opp. Veldig fascinerende, og anbefales absolutt.

Hygiene er uansett ikke hva vi er vant til, første gang vi har gått rett på voksne menn som sitter og bæsjer på fortauet hvor du går. Helt uanfektet.

Ikke unaturlig føler en seg litt skitten selv, og uansett hvor mye en vasker beina så skal det sverges til et laaaaaangt grønnsåpebad når en kommer hjem. Våre kjære sandaler har virkelig stått oss bi India rundt, og i medisinsk term må de nå regnes som særdeles rikt dyrkningsmedium. Da Ganges skal kunne rengjøre absolutt alt tok vi en siste seremoni med våre lojale fotsoldater i dag morges, før de ble etterlatt til en uviss skjebne i den hellige by.

I morgen blir det Taj Mahal, så blir det en natt til hos Dipti & Vasanth før de siste dagene tilbringes i Old Delhi. Vi teller ned dagene til hjemreise, og gleder oss til å se dere igjen.

Lykken er en storebror med de rette kontaktene!

Etter avsluttede kamelbekjentskaper i Jaisalmer og to dager i Jodhpur dro vi videre til Udaipur, vårt siste stopp i Rajasthan. Udaipur er kjent som ”the City of Lakes” (intet fargetema denne gang), og hadde sine ”fifteen minutes of fame” når Roger More spilte inn ”Octopussy” her. Udaipur er reinere og rikere enn de andre byene vi har besøkt i Rajasthan, og det vrimlet av elegante amerikanske fruer i 60-årene som aldri pruter og som er indernes enkleste bytte. ”Palace on wheels” var i byen når vi var der, og det bidro nok til mangfoldet av bleikfeite, eldre rikinger.

Første dagen var det byens hovedpalass som sto på menyen, og nå begynner vi å få vår andel av audioguider og malerier av gamle maharajaer. Slottet var selvfølgelig flott, men som vi har sett tidligere også; elendig vedlikeholdt. En ting er at det ikke er rent, men at det flere steder er rimelig falleferdig er fryktelig synd. Ved siden av hovedpalasset er det mange femstjerners hotell i andre gamle palassbygninger. Flere av disse ligger i en av byens innsjøer, og vi slang oss på en båt for å ta et av disse i nærmere øyesyn. Fantastisk flott, og i en prisklasse vi aldri kommer til å få råd til! Billigste rom var 3000 norske kroner per natt, suiter fra 25.000 og oppover…

Den andre dagen var vi så lei av store menneskemasser og bråk at vi rett og slett tok en ”James Bond”. I ”Octopussy” filmes det på tre av disse palasshotellene, og vi tok oss en dag ved det berømte bassenget på Shiv Niwas Palace. Vannet var overraskende kaldt, men det var herlig med ro, fred og luksus for en dag! Gjestehuset vi nå bor på er for så vidt helt greit, men noe av det mest uhygieniske stedet vi har bodd. Når vi kom måtte vi få de til å bytte putevar og laken, gamle svetterander og blodflekker er ikke ålreit – selv på budsjettur. Så overgangen til Shiv Niwas var enorm, og for Kristin spesielt kjærkommen. Alexander blei jo som vanlig fort rastløs, men holdt ut i sympati med ei som nå har fått nok av skitt og lort… Etter basseng og tilhørende lunsj gikk vi opp på en liten fjelltopp for å se solnedgangen, og Alexander var rimelig fornøyd med det selvfølgelig. Fjell er visst sjelfred, være seg 100 eller 7000 meter høye. Det morsomme her er at de har satt opp verdens minste gondol, den er ca 150 meter lang og inderne elsker det! De må være et av verdens mest sedate folkeferd, og med en enorm diabetes- og fedmeepidemi på trappene burde de sikkert kutta ut den gondolen. På kvelden bar det tilbake på Shiv Niwas for herlig middag og god stemning, fantastisk!!

Til tross for mat fra femstjerners kjøkken blei jo selvfølgelig Kristin syk, IGJEN! Gode, gammeldagse kulltabletter i veska, dorull parat og cola på innerlomma begynner å bli en refleks. Hjemlengselen blir ikke mindre av sånt, og hun gleder seg til å bytte ut masala og porselen med ribbe og sofa i Vestregate. En stor hilsen fra senga, da frøkna er rimelig værfast her i dag – og sikkert en stor hilsen fra Alexander som har funnet veien til Maharajaens klassiske bilutstilling nede i byen.

Nå går ferden videre til Delhi hvor vi er så heldige at vi skal bo hos en gammel indisk studievenninne av Kristins bror. Litt spesielt i norske øyne, men typisk indisk å insistere på at to totalt fremmede skal komme og bo på gjesterommet to netter. Dipti virket som ei svært oppegående og vestlig dame, som allerede før ankomst hadde booka oss taxisjåfør, begynt å ordne Agra-tur og sett på hotellrom for oss når vi kommer tilbake fra Varanasi. Å komme hit var som å komme til himmelen; et hjem! Whiskey i sofaen, kjempeålreit vertskap, rene og myke senger og vestlig pasta til middag. I dag skal vi bare sitte hjemme og kjenne på hvor reint og godt det er i denne leiligheten! Og det er vel strengt tatt ikke så ofte vi kommer til å bo et sted som heter ”Carlton estate”..=) En STOR takk til storebror!!

Vi gleder oss over forlovelser som inngås, og innser at neste sommer blir en hektisk bryllupsaffære!=) Dessuten er det artig å se at gamle fotballhelter fra Larvik blir fedre, regner med at junior kommer til å svinge Lovisenlund som om det var det glade 50 tall – bare han lærer å gå først..=)

Og hipp hurra for kjære Fia som blei, skal vi si, 18 (?) år i går! Telefon gikk ikke pga dårlig dekning, men vi prøvde å sende noen sms! Tenker på deg og håper du hadde en strålende dag i nydelige Trondheim! Vi snakkes, og snart sees vi også, igjen!

Golden City: Jaisalmer

Hovedattraksjonen i Jaisalmer er å komme seg ut i ørkenen på kamelryggen, og selv om fortet er flott har resten av den lille byen svært lite å by på. Derfor dro vi også ut i ørkenen, og med oss hadde vi to New Zealendere ved navn Jackie og James samt Andrea fra Italia. Heldigvis var alle tre veldig hyggelige og enkle å forholde seg til, så alt lå til rette for en fin tur. Vi planla to dager og en natt i Thar ørkenen, og det var fantastisk!

Vi fikk hver vår kamel, og det bar av sted. Kameler er snåle dyr, og de har definitivt et velutviklet tarmsystem. Så selv om det var idyllisk med lyden av kamelbjeller, ble den ofte avbrutt av obskøne lyder fra kamelenes bakdeler. Etter hvert adapterte vi greit til både lyd og lukt, og vi fikk se en rekke andre dyr på vår vei. Ørkenen var fylt med kuer, geiter, hjort, mus og en rekke ulike fugler.

Høydepunktet var definitivt når vi kom fram til de ekte sanddynene, og vi skulle camp for kvelden. Solnedgangen var flott, og kamelgutta vår fyra opp bål og lagde mat. En av dem slang seg på kamelryggen og henta øl til oss som var tørste og beadie til de røykesugne. Etter maten blei kamelgutta snakkesalig, og den ene historien kom etter den andre. De lurte fælt på hvorfor vi giftet oss så seint, og mente at det helt klart var bedre enn deres ordning. Her på landsbygda bestemmer foreldrene selvfølgelig hvem en skal gifte seg med, og avgjørelsen taes ofte når barna er 10-12 år gamle. Framtidig partner finnes gjerne i en landsby langt unna, så man umulig kan se vedkommende før bryllupsnatta. De gifter seg når de er 17-18 år, og det er ikke alltid like suksessfylt. Daniel, en av gutta, fortale om kameraten sin: ” Our life no good. My friend got married ten days ago, and his wife look like desert goat – black as hell! And she has lips like camel. No good, how to make children when she SOO ugly?! I know chili give power 24 hour, but she too ugly I tell you..”

Daniel var en pratesalig kar med 15 års erfaring som kamelmann, og han har sett alle slags turister i ørkenen. Han var oppgitt over israelerne, som rømte fra millitæret og bare var rusa i India: ” No possible camelride, only want to sit down and smoke. They get bad stomach from smoke, they shit down my desert and use too much toilet paper” Han lo av japanerne som tisset, sov og fotograferte samtidig. En gang hadde han hatt med en single kvinne i ørkenen og hun hadde visste ” one big screw loose in head”. På natta hadde hun vandret av gårde, og han våknet tilfeldigvis og så at hun var gått av sted. Han hadde leitet lenge, og til slutt funnet henne langt unna campingplassen. Han kjeftet og sa at hun måtte være forsiktig, for ” if something happen to tourist woman in desert, I die”. Natta etter skjedde det samme, og han visste sin arme råd: ” I just do as I do with camel, I learn at Camel College: tie hand to feet, feet to tree. I say: don’t pee in my blanket, pee outside blanket – then we friend again”. Ikke kunne han skrive eller lese, men engelsk hadde han lært i turistindustrien, eller som han sa selv ” I go to Camel College, but no knowledge!”.

Nå er vi i Jodhpur, også kalt ”The Blue City”. Flott fort og roligere omgivelser har definitivt falt i smak.. Neste stopp er Udaipur.

Kos dere hjemme, det var rart å tilbringe første søndag i advent på kamelryggen – men vi overlever det..=)

The Thar Desert: here we come!

Etter noen sightseeingdager i Jaipur satt vi oss paa flyet til Jodhpur, for aa ta bussen til Jaisalmer. Jaisalmer er en liten oerkenby kjent for et fort og sine kamelsafarier. Vi hadde booket rom paa "Artist Hotel", eid av oesterrikiske Halmut - og vi gledet oss til apfelstrudel paa takterrassen.

Men foer vi kom saa langt skulle vi ta buss som sagt, og det er i grunn en historie som boer taes muntlig - men skitt la gaa. Foran oss ventet 4,5 time paa sandete veier, og selv om bussholdeplassen stinket urin og svette saa det ganske greit ut. Der vi i Norge har bagasjen ("hattehyllen"), viste det seg at det i India sitter folk (ja, til og med hele familier). Naar det naermet seg avgang blei det ca tre mennesker i bredden i midtgangen, og baade eldgamle og purunge maatte pent staa. Noen billeter var dobeltbooket, og vi var veldig fornoeyd at vi slapp aa krangle om de to setene vi hadde faatt utdelt fra billettskranken.

Ti minutter etter avgang fikk jenta i setet foran Kristin bilsyken, og hu hang som et slips ut av vinduet og toemte ventrikkelen hele veien til Jaisalmer. Ingen omtanke aa spore fra de andre passasjerene, dette var tydelige hverdagslig. Da mannen bak oss begynte aa rape hoeylytt var Alexander nervoes for for hva som evt. kunne komme til aa fylle skjortekraven bakfra. Det virker som inderne er saa vant til aa vaere tett-i-tett at litt folk ikke staar i veien for aa toemme tarmene for luft osv i offentligheten.

Men fram kom vi, og hele var vi - om enn litt smaatt sjokkert over opplegget...

Vi har hatt to dager i Jaisalmer, og det har vaert enda mer sightseeing paa menyen. Innenfor fortets murer er det fascinerende smaa gater, og det foeles til tider som aa befinne seg i "1001 natt" (hvis man greier aa manoevrere unna de verste kurukene og de mest aggressive selgerne). I dag brukte vi 2 timer og 15 minutter paa aa faa tak i togbillett tilbake til Jodhpur, bak skranken sto en arbeidssky inder som benyttet foelgende touchmetode paa sin data: en arm paa ryggen og en pekefinger paa tastaturet. Da vi endelig naermet oss luken var det selvfoelgelig lunsj, og alle de tre andre mennene som satt arbeidsloese bak skranken slo seg paa magen og lo hoeyt. Da savnet Kristin NSBs effektivitet, noe hun aldri trudde at hun skulle gjoere i hele sitt liv..

I morgen drar vi ut i oerkenen paa kamelsafari. Da blir det jeep, saa kamel og deretter 1 natt under aapen himmel. Solnedgangen skal vaere fantastisk, saa faar vi haape at kamelene vaare er late og veloppdratte - saa vi kommer tilbake i et stykke.

Kos dere hjemme, som dere skjoenner paa ovenstaaende beskrivelser saa skal det bli godt aa komme hjem den 18. desember selv om vi har det bra her nede.

The Pink City: Jaipur

Nå er ferien virkelig i gang, og vi er nå på vår rundtur i Rajasthan. Rajasthan er virkelig det "Incredible India" som markedsføres hjemme: kameler i gatene, menn med store og fragerike turbaner, enormer snurrebarter og fantastiske fort og palasser. Vi startet i Jaipur, og her er det masse å se! Gamlebyen rommer flere ærverdige severdigheter, og nå som vi snur nesa mot ørkenfortet i Jaisalmer har vi sett det meste av de viktigste severdighetene. Jaipur er også kjent for shopping, og Kristin syns hu har vært flink til å begrense seg da det kun blei et sengeteppe. Ulempa er riktignok at det må dras hele nord-india rundt før det pryder en turnusleilighet på Gjøvik, men det var det faktisk verdt.

Turens store positive overraskelse var at gamle studiekamerater fra NTNU også var i byen, og vi har hatt noen herlige dager sammen med Sasha og Agnete. Nydelig med en hindi-talende venn, og vi har kost oss med mange forskjellige opplevelser. Bilder er nå på vei på facebook, så dere skal få se hvor flott det er her.

Nå drar vi som sagt videre til Jaisalmer, en liten ørkenby som ligger mot Pakistan. Vi planlegger noen dager i ørkenen på kamelryggen, og er spent på åssen det skal bli.

Slumdoktor og møte med politiske eks-fanger

Den siste tida har helt klart gjort inntrykk på oss, og selv om det faglige utbyttet ikke har vært det største så har vi fått ballast på det menneskelige plan. Det er to ting som har preget oss mye i det siste, og det er møte med en indisk slum og samtaler med tibetanske torturofre.

Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.

Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.

Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..

Se www.tong-len.org

Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”

Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.

Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.

Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.

Free Tibet !!

Vi har nå kommet godt på plass i Mcleod Ganj, og hverdagen på sykehuset har falt til ro. Pasienter er det lite av, og de som ligger inne nå er stort sett palliative og andre ”langliggere”. Det er likevel fascinerende å se forskjellen på den tibetanske måten å tenke medisin, og den sør-Indiske. Det skal sies at tidspresset var markant i sør, og at man nok her også har mer tid til å bry seg – men tibetanerne imponerer helt klart med helhetlig tankegang og stor omsorg.

Derfor var det spennende når sjefslegen på huset ville kjøre et lite kurs med oss, temaet var ”Compassion in Medicine”. Som tibetansk buddhist, tidligere flyktning og Dalai Lamas personlige lege skulle han vel ha noe å bidra med på dette feltet. Så vi har nå hatt tre møter hvor vi har diskutert og filosofert om vestlig og østlig medisin, og det har vært lærerikt. Vi har blitt sendt for å snakke med tibetanske politiske eks-fanger som har greid å rømme til India, og det gjorde stort inntrykk. Man går derifra med en følelse av å være en bortskjemt unge som ble født med sølvskjea godt plassert i munnen, og en føler seg takknemlig over å ha møtt slike mennesker. De smiler fra øre til øre, og sier oppriktig at de er glad for at du har fått gå på skole og at din familie bare er en flyreise unna. For disse menneskene kan ikke returnere til sine kjære, telefonsamtaler avlyttes av kineserne og brevene kommer aldri fram. Neste plan i kursingen er å møte en organdonor og mottaker. Dette handler om en munk som velger å gi sin nyre til en ukjent politisk fange han aldri har møtt, og munken måtte gjennom store prøvelser for å få dette til da det nå er strenge regler i India for organdonasjon siden det har vært mye ”dirty business” på området. Vi har begge fått øynene opp for Kina-Tibet konflikten, og hører mange hårreisende historier. Hvis flere av dere vil sette dere mer inn i dette (og det bør dere), sjekk følgende hjemmesider:

www.tibet.net
www.TibetHopeCenter.org
www.contactmag.org

En annen ting som bidrar til ”arbeidsløsheten” er at vi er ikke de eneste frivillige på Tibetan Delek Hospital for tiden. Først har vi Cheme, som opprinnelig er tibetansk, men flyttet til Danmark da han var to år. Han var ferdigutdannet lege fra Odense i 2007, og har blant annet jobbet ni måneder som distriktslege på ei lita øy i Nord-Troms. Han er blant annet tilbake for å finne sine gamle røtter, og det er både spennende og rørende å få ta del i. Videre har vi radarparet ”Vic&Nick”, to pratesalige australiensere som stadig bidrar med godt humør og en god historie. De er førsteårs medisinstudenter som skal observere medisin i praksis, men de har begge hver sin master fra før og er ca på vår alder. Når de dro til India hadde de kun to regler: ”#1. Don’t eat poo. #2. Don’t get rabies” Første dagen fikk Nick amoebiasis, og dermed røk regel nummer en for så vidt. Så det sosiale er bra for tiden.

Vi opplever nå skikkelig regn, lyn, torden og strømtilgangen er nokså variabel. I dag flyttet vi over i nytt hotell, og det første rommet vi fikk var rett og slett lekk.. Vi har booket videre reiseplan og den 21.11 drar vi til Jaipur. Det blir en terroreffektiv turisme, hvor hele Rajasthan (Jaipur- Jodhpur- Jaisalmer- Udaipur) unnagjøres på cirka tre uker. Så venter en fire dagers tur til Varanasi, hvor vi skal bo hos bekjente av Dr. Kiran, før vi vender nesa mot Delhi igjen. Vi planlegger så en tur til Agra for å se Taj Mahal, så blir det hjem til a’ mor og julaften gitt! Hvis noen har gode tips på bosteder på veien tar vi det gjerne i mot (spesielt når det gjelder Delhi).

I løpet av turen har vi fått en haug med ”Vi-er-gravide-meldinger”, og det er koselig å se at det tas ansvar for den norske befolkningens vekst. Vi gleder oss til å treffe alle de små vidundere som er på vei!!

Indrahar pass, 4350 moh

Vi har en ukes ferie i Mcleod Ganj før vi begynner på Tibetan Delek Hospital, og Alexander har gått og siklet på fjelltoppene med store, blanke øyne siden vi kom hit. Så forrige tirsdag bar det til fjells, målet var Indrahar pass og fire døgn i naturen lå foran oss. Noen gledet seg mer enn andre, og Kristin gikk til turen med en slags skrekkblandet fryd. Med oss hadde vi en guide og to bærere, og selv om vi bærte vårt eget utstyr viste det seg å være uhyre komfortabelt å ha med både kokk og egen mann til å slå opp telt hist og pist.

Første dagen gikk fra 1750 moh til Triund på 2840 moh. Vel oppe var Kristin allerede sliten og ør i huet, en natt med magetrøbbel hjalp ikke på humøret. Men dagen derpå var det meste så mye bedre, og vi fikk oss en kjempetur oppover i fjellheimen og forbi tregrensa på 3200 moh. Den natta sov vi på ca 3500 meters høyde og vi ble koblet sammen med en annen turgruppe hvor amerikanske Matt skulle krysse over passet og videre til neste dal. Vi overnattet i telt (eneste jenta måtte vel skånes fra så mye snorking), mens resten av gjengen tilbrakte natta i en hule. Kvelden blei fylt med bål i hula, og mange lokale gjetersanger på hindi. Først var sangene en hyllest til fjellguden, men etter litt ”Old Munk” (lokal rom) var de griseviser likevel. Kristin sang ”Vømmølstev”. Alle gikk halvvarme og lykkelig til sengs.

Toppstøtsdagen ble vi vekket 06.30 med varm chai på teltdøra. Absolutt en ting vi kan bli vant til i fjellheimen: ”Here’s your morning tea Sir.” 800 høydemeter opp, og deretter 1500 høydemeter ned lå foran oss. Det gikk nå til slutt, etter et par timer med Alexanders sjokoladeforing, trøstende ord og formaninger om å gå enda saktere.. Utsikten var fantastisk, og bilder kommer etter hvert på facebook. Vel nede i Triund sovnet vi godt rundt kl 19 lokal tid.

Den siste dagen våknet Kristin med lår så stive som to trestokker, lang periode med lesing og jobbing uten de store fysiske utskeielsene hadde satt sine spor. Man er støl når man våkner om natta av smerte når en snur seg i soveposen, og samboeren din velger å filme ganglaget for å dokumentere hvor pussig du ser ut. Det må innrømmes at Dr. Sørensen muligens har rett – trivselssonen til Kristin er nok allikevel på 0 høydemeter. Det var mye banning på vei ned igjen til McLeod, selv om frokostpannekakene hjalp litt på humøret. Det var helt klart en opptur når det sto lokal vin på rommet som gratulasjon fra vertinnen på gjestehuset, og en varm dusj var fantastisk.

Dagen derpå var naturlig nok en rolig dag, da Kristin var noe immobilisert. Vi koste oss i fjellsola, leser om Kinas invasjon i Tibet og på kvelden bar det på lokal kino for å se ”Syv år i Tibet”. Det var litt av en opplevelse. Vi kom inn i en liten, provisorisk kinosal i kjelleren på et lugubert bygg hvor en skjeløyd kar fra Kashmir drev sjappa. Vi var rundt 20 utlendinger, og varm chai og popcorn kom oppover radene i løpet av filmen. Dette blir det mer av!

Ja, og forresten: barten er død!! Den blei for fyldig for en buddhistisk fjonebart, og siden ingen her har bart så måtte Alexander bukke under. Fjerning er foreviget på video Alexander følte seg litt naken etterpå, og proklamerte at det lå mye personlighet i en bart. Men han har kommet seg nå, og Kristin er veldig fornøyd med forandringen.

Himmelen er paa "Verdens tak"

Det var helt klart verdt aa staa opp midt paa natta, flere timer i bitteliten bil, mageproblemer paa flyplass og atter mer venting: aa fly inn over Himalaya i straalende solskinn er en opplevelse! Alle advarsler om bikkjekaldt vaer ble gjort til skamme da vi rusla ut av flyet i 20 grader pluss: perfekt! Gjestehuset vi bor i eies av en superskravlete,leende, halvmanisk dame med tusen jern i ilden - altsaa ikke helt ulikt ei annen vi kjenner.. Det var myke, reine senger, ikke aircondition braak og varmtvann i dusjen. Paa toppen av det hele bedriver Sheryl og Allan Templeton ogsaa vinproduksjon og en liten cafe vegg-i-vegg med navnet "Chocolate Log". Kristin var solgt, vin OG sjokolade -"Her blir vi!!".

McLeod Ganj er hjem for den tibetanske regjeringen i eksil, og et kjent senter for laere av buddhistisk tro. Det er derfor mange munker og nonner her, og hvis en ser bort fra de verste turistene raader det en rolig og harmonisk stemning i den lille byen.

Vi har booket oss en fire dagers tur i fjellet fra tirsdag til fredag, hvor vi drar med 2-3 guider til Indraha passet (4300 moh). Da gaar vi forbi Triund Magnus, hvor vi utifra bildene mener at du var naar du var her! Turoperatoer er anbefalt av Sheryl og er statlig, det vil si at det er gode sikkerhetsrutiner hvis det skulle skje noe(ikke spekulativ pengetjening ved aa kjoere store grupper uten nok guider osv). Alexander var rimelig moer i bikket da turoperatoeren presenterte den ene lengre turen etter den andre, spoers om ikke Kalle og Ped maa ta sekken fatt og bli med ned hit ved en seinere anledning.

I morgen skal vi en tur ned paa sykehuset og hilse paa, vi begynner paa Tibetan Delek Hospital mandag 9.november.

Altsaa, vi har det topp! Kos dere hjemme!

Matrimandir

"The New Age will come in 2018!"

Ja, nå kjære Thomas Kaupang, håper vi på litt cred her – nå har vi prøvd både New Age meditasjon og refleksologi på en og samme dag. Og det viste seg å være så opplevelsesrikt at det blei et nytt blogginnslag før avreise til Dharamsala.

Utenfor Pondicherry ligger Auroville som er et skikkelig 68’er prosjekt. Byen er bygd av ”The Mother” til ære for Sri Arubindo, og målet er å forene mennesker til tross for sosial status, utdannelsesnivå, religion, kjønn og nasjonalitet. Vår yogalærer ”Shanti” (som betyr fred) har snakket mye om at vi må se Matrimandir, Aurovilles store meditasjonsbygg. Vi var der på lørdag og så den utenfra, det er en stor gullbedekt kule som innbyggeren har brukt 37 år på å bygge og som omkranses av tolv pilarer. Nysgjerrigheten pirret, og vi booket oss på meditasjonssession inne i dette mirakelet tre dager senere. Vi blei litt skeptiske da vi spurte ”Shanti” om hun kunne lære oss litt meditasjonsteknikk, og hvor hun sporet helt av og virkelig kom med New Ages dommedagsprofeti. Så får vi se om det blir en stor naturkatastrofe 21.12.09 (”This is something everybody knows my dear, haven’t you heard?!”), og om de av oss som ikke bedriver yoga og meditasjon blir utryddet i 2018. Fotonenergien vil da utrydde de av oss som ikke har god karma og chakras som kan motstå dette. Da kommer angivelig ”The New Age”, og ingen vil være fattig eller rik lenger, kloden vil være harmonisk og ren. Med dette ferskt i minnet dro vi i vei en tidlig morgen for å kanskje ha en ørliten sjanse til å overleve år 2018…

På venteområdet var det mennesker fra alle mulige land, noen så tilsynelatende mindre psykiatrisk friske ut enn andre. Vi blei litt bekymra for den tyske, eldre kvinnen som skiftet mellom å prikke seg hardt på øyelokkene og kaste vilt med hodet. Den unge franskmannen med lilla bukser som helst ville kose på Banyantreet var også litt merkelig. Åpnere sinn har vi vel aldri hatt.. Etter hvert kom det en del eldre indiske menn med lange, hvite kurtaer (skjorter) og hvite bukser. De så ut som de hadde vært ute en meditasjonsdag før, og høvdingen i forsamlingen hadde en t-skjorte hvor det sto ”Silence is power”. Kristin blei stadig mer taletrengt, og litt nervøs for å sprekke og vise seg som et undermenneske i denne forsamling. Matrimandir ligger i et vakkert parkområde med tolv ulike hager hvor alle har en hovedblomst, og et stort Banyantre danner sentrum i hele byen. Utrolig flott. Straks kom vår guide, en amerikaner med navnet ”B”. Med stråhatt, og stankelbein langet han av sted med denne merkelige flokken på slep. En ekte 68’er, som har bodd i Auroville siden ’74 og har vært med å bygge store deler av Matrimandir.

Bygget var en opplevelse i seg sjøl, og enhver arkitektspire burde sett og opplevd Matrimandir. Det var litt spooky å entre denne store gullkula som henger over bakken i fire pilarer og omringet av tolv nye pilarer. Vi gikk opp en trapp og inni en enorm kule som var helt oransje/rosa på innsiden. Det var som en blanding av ”Space Invaders” og en katedral. Vann sildret og rant i veggene, og flere steder var det glass slik at en kunne se ut av denne kula. Etter å ha gått opp en enorm spiraltrapp som fulgte veggene i kula, entret vi ”the upper chambre”. Dette er selve kronen på verket, og består av hvite marmorvegger, hvitt vegg-til-vegg teppe og nok engang tolv marmorpilarer. I sentrum av rommet står en enorm krystall, og over den er rommets eneste lysinngang. Sola reflekteres ned i krystallen og sprer seg i rommet. I periferien av denne krystallen kan en sitte og meditere. Rommet har en enorm resonans, og vi fikk klar beskjed av ”B” om å gå ut hvis en skulle hoste el.l. Her kom våre garvede indere til sin rett, disse eldre og hvitkledde menn både hostet og feis uten blygsel… Etter at det var over (og Kristin kom over at denne krystallen burde vært tørket for støv oftere), så skulle vi meditere oss til et sannere jeg. Vi får håpe at det holdt, og at våre liv blir spart ved de kommende katastrofer. Det sto i alle fall ikke på innsatsen, og vi var begge enig om at det hele hadde vært en stor opplevelse.

På vei tilbake havnet vi i samme elektrisk drevne bil som ”Silence is power”-mannen. Etter å ha observert hans meditasjonsteknikk som var så preget av kroppslyder, var ikke budskapet så skremmende lenger. Det viste seg at mannen pratet som en foss, og i løpet av tre minutters kjøretur hadde han spurt oss ut om vår religiøse status, yrke, nasjonalitet og hva vi mente var meninga med livet. Bak to tjukke hornbriller, ristet han litt på hodet da vi sa vi trodde mer på vitenskapen enn en Gud og avsluttet med at ”We have to discuss this more later, I am sure you misunderstood something”.

På vei hjem fant vi ut at dette var dagen for å prøve refleksologi, og det bar av sted på ayurvedisk behandlingssted igjen. Kan ikke si at det var noen annet enn fot- og håndmassasje, men nå er det i alle fall prøvd en gang for alle. Tarmen ytret ingen meninger, og nyrene virket fornøyd – det var intet å spore av ulumskheter under foten. Ingen diagnose denne gang heller..

Etter Matrimandir fikk vi oppgave av ”Shanti” å beskrive hva vi hadde sett inne i krystallen. Kristin så sjø og gamle kjente, nokså kjedelig i grunn. Alexander derimot så fanger i konsentrasjonsleir, og deretter nonner. Dette ble tolket av ”Shanti” til å bety at fangene var en tidligere inkarnasjon av hans tidligere jeg, og at krystallen speilet hans indre slik at han kunne begynne å tilgi sine tidligere mishandlere – dermed for å hele underbevisste sår i sjelen. Nonner var interessante da han måtte jobbe mer med sin religiøse side.

Monsunen har virkelig slått til og det allerede nokså intermitterende elektriske systemet knirker. I dag tidlig fryktet vi at vi måtte padle rickshawen (liten trehjuling som er åpen og brukes til å transportere folk) vår over en liten dam i gata, men det gikk akkurat uten oversvømmelse og per motorkraft. Alexander fikk skylt hele seg, da motgående trafikk ikke var spesielt hensynsfulle. Det regner, lyner og tordner – temperaturen har heldigvis falt og palmene får kjørt seg skikkelig.

Våre siste dager på sykehuset er her, og selv om det er godt, så skal det blir rart å dra i fra alle de hyggelige menneskene her. De er dyktige leger, som virkelig gjør det beste ut av de midlene de har til rådighet. De lever tett-i-tett med et medisinsk miljø preget av alternativ medisinere og tradisjonell medisin, og aner ofte ikke hva pasientene har tatt av oljer/medisiner/planter når de kommer inn i akuttmottaket. Dr. Singh og Dr. Kiran er akademikere til fingerspissene og lærer oss stadig noe om våre antatte ”hjemmeområder” som for eksempel europeisk historie, bibelsitater osv. Det er bare å ta av seg hatten, selv om helsevesenet utfører jobben sin på en måte som til tider hadde kvalifisert til store overskrifter i avisene hjemme. Men dette er jo ikke hjemme, det er India og her er alt så annerledes.

Candlelight dinner the Indian way

I dag har vi vært hjemme hos eieren (Nallam) av vårt ”home stay”, og det var en opplevelse. I hans hus bor det ti mennesker, altså tre generasjoner. Det vil si Nallam med kone og to barn, Nallams bror med kone og to barn og hans to foreldre.
Så fort vi kom innenfor dørene blei vi plassert i sofakroken, pils og snacks ble servert. Da hans far er gammel øyelege, ble det mange historier fra medisinsk svunnen tid. Da Nallams bestefar var en av de første legene i Pondy, og da han angivelig var den eneste som opererte noen (da uten bedøvelse)her, er han familiens store helt. Familien har laget en bok til minne om han i forbindelse hans 100 års dag som var i 2008. Han døde i ’76, og boka fikk vi se med en gang vi kom inn i huset.

Mennene og Kristin fikk sitte i sofaen, mens barn og de resterende kvinnene måtte stå i bakgrunnen. Ikke lenge etter ankomst kom bryllupsalbumet på bordet. Nallam giftet seg i 1996, ”et fornuftsekteskap uten kjærlighet” sier han selv. I bryllupet var det over 500 personer, i indiske bryllup mente han det kunne være opptil 10.000 gjester.

Så var det bordsetting, og til vår overraskelse var det bare fire, ikke tolv, tallerkener på bordet. Nok en gang var det ”de høye herrer” og den hvite madammen som fikk mat. Barna satt tålmodig ved siden av og ventet på sin tur. Hvilke norske 10åringer hadde gjort det?
Bordet bugnet av mat, og vi blei servert fortløpende. Det smakte fantastisk godt, og det var pickles, raitha, parota, vegetable curry, prawn curry, briyani, curd rice, nudler – alt. Frua i huset må ha beregnet et norsk fotballag, og Kristin begynte desperat å takke nei etter den 3. runden med servering. Alexander holdt selvfølgelig ut lenger, men måtte til slutt se seg (for)tapt han også. Kona agerte på Nallams minste vink, og etter middag kom selvfølgelig dessert… Da vi i etterkant skrøt av hans kone, og hvor flink hun var til å lage mat fikk vi til svar ”Yes, she is a good wife – she is very obedient.”

Raskt etterpå blei vi transportert hjem, men før avreise måtte vi innstendig love å ringe dem hvis noe som helst skulle skje oss i India. Inderne er snåle sånn, i det offentlige rom er det ”den sterkestes rett”, bare på vei inni en buss er det spisse albuer og kamp for tilværelsen. Men hvis du er deres gjest og/eller venn, stiller de opp 100 prosent, 24 timer syv dager i uka.

Lørdag drar vi videre til Dharamsala, da er det planlagt tre uker i Himalaya hvor to uker skal tilbringes på Tibetan Delek Hospital. Det skal bli godt med lavere temperatur, alle her bekymrer seg jo for at vi skal fryse i hjel der oppe. ”Uff så kaldt!! 20 grader sa du? Å nei og nei, har dere nok klær da?!” Så neste blogginnslag kommer nok fra ”Little Lhasa”. Ha det bra så lenge.

Forresten; det er litt usikkert om våre indiske telefonnummer kommer til å fungere der i nord. Vi får aldri helt klarhet i det, men hvis så er tilfelle gir vi beskjed.

Nur noch zwei Wochen in Pondy

Sieben Wochen in Pondicherry sind schon vorbei, und es wir bald zeit umzuziehen. Das guest house hat uns gut gefallen, und wir brauchten nicht mehr umziehen. Die Temperatur ist auch nicht mehr so slimm – sind jetzt nur noch 35 Grad, anstatt den ursprünglichen 40! Nachts geht die Temperatur bis auf 25 Grad hinunter, aber es ist jetzt auch wie die Inder es sagen –”cold season”!

Wir sind aber nicht nur in Pondicherry gewesen. Einen Tag waren wir in Mamallapuram (zwischen Pondi und Chennai), die über 1300 Jahre alten Tempel anzuschauen. Sie stehen auf Unesco’s „world heritage site“-liste, und ist dann auch ein berühmtes Turistenziel. Die Tempeln waren schön, aber die Stadt anstrengend - laut, dreckig und mit SEHR vielen Bettlern. In Pondicherry dagegen ist alles ziemlich ruhig, jedenfalls im französischen Teil wo wir wohnen. Aber dann nennen auch die Inder Pondicherry für „India light“!

India ist die Diabeteshauptstadt der Welt – sie haben nicht nur die größte Anzahl von Diabetiker, auch den größten Anteil mit ganze 15% (und der wächst und wächst)! Vielleicht nicht komisch – sie essen extrem kaloriereiches Essen, und Trainieren ist in der Hitze schwierig. Wir haben ein Fitnesstudio gefunden (mit westlichen Gründern) das jetzt ein Jahr offen war. Dorthin gehen fast nur weiße, aber ab und zu sehen wir auch Inder, aber warum kann man sich fragen. Schwitzen tuhen sie nicht, und wenn sie mit geräte Übungen machen, dann tuhen sie es immer ganz, ganz kurz, und immer ohne Gewicht draufzulegen. Letztes Mal war neuer Rekord – ein Inder ist gekommen, ist ein bisschen im Zimmer herumgegangen, hat sich mit der Zeitung auf einer der Geräte hingelegt, 15-20min die Zeitung gelesen, und ist dann wieder heimgegangen! Super training!

Anfangs gab das Essen uns Schwierigkeiten. Anders, stark und auch nicht immer so gut. Jetzt geht es aber besser, wir haben unsere Favoriten gefunden, und wir können mehr und mehr vom Indischen genüssen, und nicht nur wegen der Kräuter schwitzen. Wie die Inder essen wir aber noch nicht- sie essen warm drei Mal am Tag, und traditionell nur mit den Händen (ohne Besteck) und auf den Boden. Wir dagegen essen, wie zu Hause, ein kaltes Frühstück zu Hause und mittags unsere Jause im Krankenhaus. Abends gehen wir aber aus essen. In Auroville, gleich außerhalb der Stadt, gibt es eine Europäische Bäckerei, und unser freund Dr. Kiran bringt uns von dort frisches, dunkles Brot für unsere Jause. Mehrere Ärzte haben uns nämlich empfohlen nicht in der Krankenhauskantine zu essen – „Esst ihr dort hoffe ich ihr habt viel Metronidazol (Antibiotika) mitgenommen!“

Vor ein Paar Wochen kriegten wir plötzlich einen neuen Gast in unser Homestay. Sie heißt Lillian, studierte Medizin in Dublin, und wie wir, kriegte sie eine schlechte Turnusnummer, und musste deshalb auch 6 Monat warten. Bei der nächsten Ziehung hat sie aber glück gehabt, und startet in Februar ihr Turnus in der nähe von uns, in Gjøviks Nachbarstadt Lillehammer! In ihrer Wartezeit wollte sie auch etwas anderes erleben und fuhr zu einer Augenklinik in Orissa, eine von den nördlicheren Staten. Nach dem Krankenhausaufhalt wollte sie eine kleine Indiarundfahrt machen, und war dann plötzlich in Pondicherry!
Mit ihr haben wir ein Wochenende ein Taxi geliehen und sind nach Kodaikanal gefahren, eine sehr lange tour auf über 10 Stunden, und nicht 5 wie die Inder uns erklärten! Kodai ist eine der Hillstations die die Engländer gebaut haben um von der Hitze wegzukommen. Auf 2000meter waren es angenehme 15 Grad, für uns aber Tagsüber immer noch warm genug um mit kurze Hosen und Hemden zu gehen. Die Lokalen haben sich aber eingepackt, mit langen Hosen, Pullover, Anorakken, Mützen – ja, eigentlich die ganze Wintergarderobe! Die Stadt war angenehm – kleiner, weniger Auto, mehr gemütliche Leute, aber…jetzt waren plötzlich wir die Turistattraktionen – drei weiße Menschen – und alle gut über 1,80 (!) ist nichts normales. Eine durchsnittliche Damengrösse kann knapp über 1,50 sein, und bei Männern vielleicht 1,70. Wir haben die Tage im „kalten“ Klima genossen, kriegten aber schnell beim hinunterfahren wieder die normale Hitze. Lillian ist in der Zwischenzeit schon wieder weitergefahren, nach westen, nach Goa und weiter nach Mumbai (früher Bombay), wo sie wieder heimfliegt.

Im Krankenhaus waren wir die ersten 6 Wochen auf die Medizinische/ Neurologische Abteilung, letzte Woche auf der Pädiatrie, diese Woche Gynäkologie/ Obstetrikk und nächste Woche wieder Medizin, bevor die reise weitergeht. Dr.Kiran, unser Kontaktperson hier in Pondicherry, hat ein Studienfreund der in Dharamsala in ein Krankenhaus arbeitet, und er soll auch Dalai Lama’s persönliche Arzt sein! Dharamsala liegt am fuße der Himalaya, nördlich von der Hauptstadt Dehli. In Dharamsala ist die ganze tibetanische Regierung in Exil, und Dalai Lama wohnt auch dort. Wir haben jetzt mit Kirans Freund Kontakt aufgenommen, und hoffentlich können wir dort zwei Wochen bleiben. Er arbeitet auf Tibetan Delek Hospital (http://www.delekhospital.org/), ein kleines Krankenhaus mit nur 45 Betten, hauptsächlich für Kinder, Schwangere und Tuberkulosepatienten. Die Patienten zahlen nichts, das Krankenhaus ist idealistisch und non-profit und überlebt durch Spenden. Dharamsala soll eine in eine sehr schöne Gegend liegen, als Magnus (Kristins Bruder) in Dehli studierte war ein Wochenende dort, und hat nur positives darüber zu sagen.

Der Rest die Reise ist noch nicht ganz geplannt. Es wir aber jedenfalls ein paar Tage in Varanasi (dort auch wahrscheinlich auf ein guest house durch ein Freund von Kiran), Agra (Taj Mahal) und Dehli. Wir planen auch eine Tour rundherum in Rajasthan, genau wie ist aber noch nicht entschieden.

Hoffe es geht euch allen gut!

Alexander und Kristin

Buss, bart, baby, bryllup og Balai Lama

Nå er det lenge siden sist vi skreiv på bloggen, og det er vel rett og slett fordi hverdagene har kommet til oss her også. Det begynner vel å bli på tide å flytte litt på seg, observatørrollen er snart utbrukt og det meste er sett i Pondy. Men noen småting er det likevel litt å fortelle om…

Buss. Collegebussen er for tida ekstremt overfylt, og ingen vet selvfølgelig hvorfor.. Det sylskarpe geografiske skillet mellom kvinner og menn inne i bussen må allikevel ikke brytes. Da overvekten av kvinner er nokså markant begynner det hele å bli litt komisk. Kvinner går inn den fremste inngangen og disponerer litt i overkant av halve arealet inne i bussen (den fremste delen). Menn benytter bakre inngangen, og de hersker over bakerste tropp. Her om dagen var det så fullt foran at det hang ei gammel dame med grått hår ut av inngangen foran, og bak blant gutta var det god plass. Kristin tok sjansen på å gå inn bak og gå framover mot damearealet. Dette falt ikke i god jord, og gutta blei veldig stressa over dette regelbruddet. Vanligvis står Kristin sild i tønne med damene, forleden blei det telt seks indiske kvinnekropper i kontakt med en norsk kvinnekropp samtidig. DA er det trangt (og da er nordmannen noe større enn inderen)! I gutteavdelingen har Kristin reine ballsalen, da ingen vil komme fysisk borti. Denne segregeringen er helt snål, og man har absolutt ikke venner av motsatt kjønn. Som Dr. Singh sier: ”It isn’t strange that Indian boys act like monkeys around women, they really don’t know what to do”. Forleden leste vi et harmdirrende avisinnlegg fra en kvinne som var indignert over mangelen på egne kvinnekøer på offentlige kontor, det hadde det vitterlig vært i gode, gamle dager... Sitat: ” So, women have to face the same hardship and ordeals that they face while travelling in a public bus or in a share auto. The office heads should initiate necessary steps in this regard!”

Bart er ”power”! Alexanders leppebehåring vokser vilt og frodig, til Kristins fortvilelse og indiske menns begeistring. I dag fikk vi en liten forklaring på den enorme barteforekomsten her nede. I følge Dr. Kiran er det kultur, og da han fjernet sin bart for noen år siden kunne han fortelle at flere av hans nærmeste blei svært skuffet og opprørt. ”They said I had lost the power in my face!” Alexander blei derfor sterkt oppfordret til å la herligheten gro, og før han fjernet den måtte han farge den svart, ”to add power”, og ta bilde av det hele. Man måtte jo minnes dette maskuline øyeblikk i ens liv…

Baby. Vi er nå på barneavdelinga, og selv om dagene blir seige i ny og ne ser vi jo interessante ting her også. Morgenvisitt på nyfødtintensiven har vel vært det mest lærerike så langt. Det er mye reumatisk feber med karditt og videre utviking til reumatisk hjertesykdom her. Rart å se 11 åringer med fulminant hjertesvikt og all verdens bilyder. I dag så vi også vår første Sydenhams chorea. Når vi først er inne på temaet ”baby” bør det nevnes en annen (faktisk bitteliten) artikkel som sto i ”The Hindu” her om dagen. Overskrift: ” Miraculous escape for baby born in train toilet”. Utdrag fra artikkel: ”Bhola Roy, his wife Rinku Roy and their son were travelling on the Tatanagar-Chhapra express. Around 11 p.m. Ms. Roy stepped into the toilet where she suddenly went into labour. The child was delivered in the toilet (HÆÆ?!), but fell through the outlet onto the tracks. Ms. Roy immediatly jumped off the moving train even before her husband or the co-passengers could pull the alarm chain.”. Alt gikk bra med mor og barn, men dette hadde kanskje vært forsidestoff i Norge eller..?

Bryllup er big deal i India. Som dere sikkert skjønner har det blitt en god del avislesing i det siste, og ”The Matrimonial Classifieds” er fantastisk lesning!! Her utlyses ønske om både brud og brudgom, men sjelden av den aktuelle giftepartner selv. Foreldre, tanter og onkler søker en bedre halvdel til sin pode eller lille-frøken. Eksempler: ” Wanted Tamil Muslim Bride. Very affluent parent owing international business establishments seek alliance for their son from very fair, slim and beautiful bride” eller ”Born-again Christian with Godly character seeks proffesionally bride”. Ofte står høyde, vekt, månedsinntekt og utdanningsnivå i annonsen, og det er side på side med kontaktannonser. En av de ansatte på sykehuset kom i dag med bryllupsinvitasjon til Dr. Kiran, og han var stolt som en hane. Da Kiran spurte hvem han giftet seg med, smilte han fra øre til øre og sa ”Hun har master i matte!!”


Balai Lama neste stopp? Innimellom aviser, Bollywoodfilmer og indisk popmusikk på PCen driver vi og planlegger videre reisevei. Dr. Kiran har kontakter overalt, blant annet i Varanasi og Dharamsala (McLeod Ganj). Planen er å fly videre for et par dager ved Ganges i den hellige by, og så snu nesa mot Himalaya. Han har en doktorkamerat i Dharamsala som viser seg å være Dalai Lamas private lege, og han er sjef på et bittelite sykehus som heter Tibetan Delek Hospital. Kun 45 senger, hovedsakelig tuberkulosepasienter, fødsler og pediatri. Drives kun på grunnlag av donasjoner og frivillig arbeid. Vi håper å få til 2 uker der i november, men ingenting er avtalt enda. Vi krysser fingrene! For de av dere som trudde vi var både nyforlova og smelt på tjukka kan vi peke lang nese, det lar nok fortsatt vente på seg en stund..;) Kos dere hjemme, vi snakkes! Og GOD TUR til New Zealand- Australia- Canada gjengen, gleder oss til å lese bloggen deres! Og ”Happy Diwali” forresten, her bryter den indiske storfestivalen løs (the festival of lights) til helga!

"An Indian roadtrip" og bart

Hei og haa alle sammen!

Faar vel bare ta det forst som sist, Alexander har blitt stolt eier av bart. Gruppepresset blei for stort (?), og etter flere randomiserte undersokelser fant vi at 75-80% av indiske menn har bart - og som en del av integreringen har naa "Dr. Alex" startet et prosjekt han mener skal slutte med snurrebart. Kristin er ikke like fornoyd, men begynner nesten aa bli vant til dette utseendet. Vi lover bildedokumentasjon paa facebook om ikke lenge (ja, vi har faatt med oss kommentarene:)). Alexander var rimelig kry etter forste dag med bart, og hvor samtlige indiske kollegaer stemte i med utsagn som " That suits you very well, Sir" og "What a lovely change!". Kristin haaper den forsvinner for 18.desember iallefall..:)

I helga dro vi med Lillian Til Kodaikanal som er en liten fjellby paa 2100 moh sorvest for Pondicherry. Vi blei fortalt at kjoreturen tok 5 timer, og etter 10,5 var vi framme. Et punktert dekk tok jo litt tid, men reparasjon av det aktuelle dekket paa et lite provisorisk - og hoyst manuelt - vulkaniseringsverksted langs veien tok noooooe lengre tid... Vi hadde booket hotell via bekjente da det i utgangspunktet skulle vaere OVERfylt i herberget. Paa vei til Kodai skulle vi bare ringe og si at vi blei litt forsinket, men vi fant ut at hotellrommet vaart naa var utleid til noen andre. Etter mye om og men hadde de likevel hostet opp et ekstra rom til oss tre paa dette hotellet. Da vi kom fram 23.30, og skulle ringe etter veibeskrivelse saa var det ikke noe rom likevel...FINT! Etter MYE fram og tilbake blei det likevel et hotellrom, men tre stykk nordmenn var noksaa oppgitt over indisk effektivitet og avtaleevne der en periode..

Kodai viste seg likevel aa vaere flott! Apekatter og hoye fjelltopper med KJOLIG OG FRISK LUFT var ubeskrivelig godt. Menneskene her er veldig avslappet og mindre masete, og det var i det hele tatt et veldig hyggelig opphold. Nok en gang var vi turistattraksjoner, to jenter paa 1.80 og en mann paa 1.92 er ikke barnemat. Etter diverse fotorunder med totalt fremmede blei vi litt stive i gliset. Vi var definitivt i mindretall: det krydde av indere paa helgetur, de hutret og froys med orevarmere og ulltepper over sarier og lungier. Vi tuslet rundt i tynn genser og shorts, 15 grader var fantastisk! Og chai teen var av en eller annen grunn ekstra god der oppe i "kulda".. Vi avsluttet det hele med storveis buffet paa Carlton Hotel, maken til service og flott sted skal en lete lenge etter.

Paa vei hjemover igjen slapp vi av Lillian i Dindigul, og hun drar naa videre paa egenhaand rundt omkring i Sor-India. Vi haaper og trur det blir en kjempetur, ogsaa sees vi igjen til turnusstart i februar!

Ny uke, ny sykehusrunde. Vi vet det blir en uke med pediatri og en uke gynekologi/obstetrikk for vi drar, og det kan vaere greit med et lite skifte i tematikk snart - uansett hvor bra vi har det paa nevrologen/indremedisin.Haaper alle har det bra der hjemme, det ryktes om regn og sno i hoyden. Faar haape det blir skivaer snart, kos dere!!:)

Yogamaster

Siste uka har som tidligere nevnt vært veldig interessant faglig. Allikevel var det godt med helg, og da det viste seg at mandagen var en hinduistisk helligdag blei det til og med en oval weekend.

I helga har vi bare kosa oss. Lørdagen begynte med et nytt forsøk på massasje. Kristin og Lillian gikk på et damested, og Alexander på et mannested. Og nok en gang var det en spesiell opplevelse. Vi jentene blei spart for ”bleia”, og for to mennesker som har kjent hverandre en liten uke blei vi fort kjent der vi tuslet rundt i Evas drakt. På sykehuset er det jo vanskelig å få lyttet på hjertet hos de fleste kvinner, det blir utenpå sari og hele staffasjen – men massasje er noe helt annet.. Alexander fikk seg en stor overraskelse; på hans ”behandlingssenter” ventet tre menn. To skulle massere samtidig, og en skulle faktisk observere.. Unge, lovende Frodahl følte seg en smule beklemt, men fullførte seansen. For oss alle tre ble timen avsluttet med (hold dere fast): SAUNA. Om ikke Kristin svetta nok fra før…=) På jentestedet blei vi rulla inn i en slags kiste koblet til en kjele med vann og urter, og det føltes kanskje litt som en kremasjonsseremoni.. Alexander hadde en slags sittende urtebadstue med hodet på utsida. Jo da, vi skal ha for at vi prøver oss fram.

Neste nye steg inn i den indiske tilværelsen var yoga. Det kommer en yogalærer på takterrassen her vi bor, og hun har to timers privatundervisning til 12-15 kr/stk. Lillian har fulgt opplegget en stund, og på lørdag slo vi oss begge to. Balanse og smidighet trengs tydeligvis, men avslutningsdelen hvor en skulle gå inn i seg selv og se for seg både hvite krystaller under føttene og blå fontener ut av hodet blei det litt mye,- i alle fall for Alexander..=) I forbindelse med denne timen kom vår lærers lærer for å evaluere henne, og HAN var rimelig SPESIELL! De sier her nede at noen få ressurssterke vestlige drar hit og bidrar i stor grad (for eksempel i oppbygningen av Auroville), men at de fleste vestlige bare ikke passa inn i vesten. Jeg trur denne franskmannen kom inn i kategori to.. Etter timen blei vi fortalt både det ene og andre ”sannheten”: yoga hadde kun mening hvis en lærte seg å stå på hodet over lengre tid, og det kunne han gjøre opptil 40 min av gangen – dette gjorde at han slappet så av at han noen ganger sovnet og falt ned. Dette måtte vi bare prøve! Og yoga kunne kurere alt, f.eks overvekt (pekte på Kristin), undervekt (pekte på Lillian) – det var bare å stå på hodet, så ville glandlene fikse resten. Lett kur!=) Da han til slutt avsluttet med en monolog om kurering av skoliose (selv om han ikke visste helt hva det var), og at skoliose skyldtes mors (evt. fosterets!!) gale tanker under svangerskapet var det ikke så enkelt å holde seg helt alvorlig. For øvrig kan nevnes at vi har lest en fagartikkel her nede om to yogautøvere som satt så lenge i ekstrem lotusstilling at de pådro seg lammelser i begge beina. Da er du ivrig i tjenesten..

De er generelt veldig alternative her, homeopati og ayurvedisk medisin er egne lege-spesialiseringer. Her om dagen fant Alexander en flyer med reklame for Addivasis’ Tribals Natural Herbal Clinic (Goverment recognized). Her fortelles om en guru som er ekspert i urtemedisin, og han kurerer alt fra ”cancer, fistula, dandruff, obesity, sterility, children’s problems, heat og vaginal musus”. Null stress vet du… Sjekk ut www.aadhiherbals.com

I dag har vi vært i Mamallapuram og sett en haug med templer på Unescos liste. Deretter bar det på krokodille- og slangefarm, greit å se disse slangene som gnager på pasientene våre samt hvordan de lager antivenom. I morra er det som sagt hinduistisk festival, og byen er pyntet til fest. Hver rickshaw har palmeblad og masse blomster hist og pist, og de fleste tegner fine mønstre foran husene sine. 33 grader på natta, og fullt av folk i alle aldre overalt.

Neste helg drar vi med Lillian til Kodaikanal, det er innover i landet og det skal være et kjøligere klima da det er opp i høyden. 2000 meters fjell og et naturreservat med elefanter, tigre og annet vilt frister. Vi snakkes!

Full fart på sykehuset

Etter en lengre periode med mye venting og frustrasjon har det virkelig gått hull på byllen, nå renner det inn med spennende kasus. Da ”sjefen” vår skjønte at vi blant annet ikke følte oss helt trygg på vurdering av nakkestivhet, kom den ene meningitten etter den andre rekende på ei fjøl.. Generelt kan det sies at pasientene her har voldsomme funn i forhold til norske pasienter, du er på en måte ikke usikker på om de er nakkestive eller ikke.. Kristin frydet seg spesielt over vårt lille ortopedi-innslag; Pott’s Disease (tuberkuløs spondylodiskitt med total kollabering av vertebra og enorm abscessdannelse). Dama kom på sykehus først en måned etter hun begynte å få lammelser i beina, og etter 2 måneder med urinretensjon.. Neida, lite ”funksjonelle” diagnoser her nede.. Ellers har vi slått ny kaliumrekord; 9,4 med T-takker utenfor EKG-arket imponerte. Guillain Barre later til å være nokså vanlig her, og vi har sett en del av dem allerede. Kona til vår ”sjæf” er pediater, og derfor vanker det også litt barnemedisin på oss. I dag så vi et helt vanvittig tilfelle av Cushing: 2 år gammel jente med alle kjennetegna du kan finne i læreboka og hjertesvikt. Takayasus arteritt og gliomer har vi også fått med oss, og i morra venter enda en nakkestiv meningoencefalitt med spinalvæske forenelig med tuberkulose. Videre traff vi en mann med caputnekrose begge hofter, hypertensjon og diabetes – selvmedisinert med ca 100 injeksjoner Decadron i løpet av 5 år i håp om å bli stor (og kurere et litt nasty hudutslett). Fortsatt usikkert om han har tatt den ene eller andre Deca, men da han mente han kunne løfte 50 kg med en finger (og det så ikke helt usannsynlig ut), spørs det om det ikke var både Decadron som i Dexamethason og Deca-Dorbulin som i Nandrolone.. Dagens triste historie var far og datter innlagt grunnet slangebitt (slangetype: krait). Det er i grunn mange pasienter som legges inn på grunn av dette. Nå ligger de begge på akuttenheten, og lillefrøken på 3 år er under utredning for hjernedød..

Over til noe helt annet og MYE hyggeligere.. Litt nerde-blogg må det bli når vi vet det sitter et par kull 03’ere der ute og leser. I alle fall: verden viser seg, som kjent, å være liten. Forrige fredag kom det ny gjest i vårt HomeStay (fransøsen og frk. Myrra har forlatt åstedet), og jaggu meg var det ikke en lege fra Norge. Lang historie kort (for en gangs skyld, ja – Kristin som skriver): hu fikk heller ikke turnus i første runde, og skal nå begynne på Lillehammer i februar! Veldig hyggelig dame, og vi er plutselig blitt et lite trekløver igjen. Men Kalle, ingen kan erstatte deg – så ikke tenk på det en gang…=) Søndag var vi på Kaylash Beach Resort, bildene kan dere se på facebook. Sinnsykt digg, selv om Alexander blei noe rastløs etter et par timer ved bassengkanten.

Vi er begge i god form, ingen store mageproblemer foreløpig. Tarm er sjarm, og livet smiler – India begynner å krype under huden på oss. Ha det godt der hjemme, nyt frisk og ikke-fuktig luft. Sett pris på ditt grovbrød, det gjør vi – vi har akkurat funnet oss et bakeri med både rugbrød, sesambrød og hvetebrød av den grove sorten.

Mamma Fryd: jeg har prøvd å ringe Mommo Stavern via Skype, men hu er jo bare ute og farter. Kan du ikke bare printe ut litt fra bloggen og gi henne, så skal jeg heller prøve igjen en annen gang..?

Turnusvalg og Alexanders bursdag

I gaar var den store dagen: baade bursdag og turnusvalg! Siden det ikke falt noen plass ned i vaare hender i forrige runde OG vi fikk et rimelig daarlig tall denne gang ogsaa hadde vi ikke store forhaapningene. Men du verden, disse NN og utenlandsstudentene ringer jo ikke, og til slutt satt vi igjen med Arendal, Gjoevik og Bodoe. I det vi ringte bestemte vi oss instinktivt for Gjoevik, og vi er veldig fornoeyd med det. Haaper og tror det blir bra, og det blir godt aa vaere litt naermere saa mange av dere.

Bursdag blei feiret paa et noe alternativt vis. Etter trekninga maatte vi selvfoelgelig ut og feire med en drink. Alexander var litt skeptisk til sin lyseblaa drink med et bittelite, kokett sugeroer. Indiske menn er veldig fysiske mot hverandre, og det ser ut som halvparten er homofile. Det blir litt spesielt paa skolebussen da jentene faar sitte foran i bussen (egen inngang) og gutta staar tett som haggel bakerst. Alexander er ikke like komfortabel med all kosinga og dullinga da...:) Og det blei vel ikke bedre da vi skulle paa trinn 2 i bursdagsfeiring: tradisjonell ayurvedisk massasje..:) Vi fikk hver vaar baas, og utlevert hver vaar toeybleie. Kristin var noksaa spent paa bruksomraadet, men det blei bindt rundt midja paa en finurlig maate. Opp paa benken bar det, en slags plastbenk innsmurt med olje. Kombinert med store mengder varm olje oppa "pasienten" ble det til tider litt komisk. Kristin kan for sin egen del si at hun foelte seg til tider som en stranda hval som duppa i vannkanten.. Men flinke var de, og knadd blei vi! Etterpaa gikk vi paa fint hotell og storkosa oss, helt topp!

Paa sykehuset er det litt toerke for tida, og det er snakk om at vi skal en tur over paa "Tuberculose & chest". Faar se en del sjeldne nevrologiske sykdommer som sannsynlig progressiv supranukleaer parese, og ei lita jente forleden med familiaer spastisk paraparese. Men stadig faar vi med oss litt mer om det indiske livet. Personnummer eksisterer ikke, ei heller fastlege/kommunelege. Drikkevannsforskrift sa du? Niks..Politiske krefter oensker at hver inder skal faa et slags nasjonalt identitetskort innen to aar, slik at man kan skille de etniske inderne fra f.eks. illegale imigranter fra Bangladesh osv.

"Vaar" lege er sykehusets eneste nevrolog, og han er paa en maate baade allmennpraktiker og spesialist. Han har noen pasienter som settes opp paa time, de betaler ekstra for dette (125 rupi, del paa 8 saa faar du norske kroner..). Dessuten faar de et bedre ventevaerelse osv. De fattige sitter bare og venter utenfor kontoret hans, noen dager i laaaaange koeer. De betaler 10 rupi for en konsultasjon bare, altsaa 1,2 norske kroner. Gjennomsnittlig levealder her nede er 60 aar, og vi er jo vant til at medisinsk avdeling rommer de gamle i blant oss. Her nede er ofte alderen paa de som innlegges et sted mellom 18 og 50. Utrolig mange forgiftninger (baade slangebitt, ulike pesticider og selvmordsforsoek). Enorm forekomst av diabetes type 2, trur det er estimert at 14 % av befolkningen har dia. Her forleden ble en 34 aar gammel mann innlagt med hjerteinfarkt (STEMI), og vi reagerte litt paa det. Da vi spurte om han hadde forhistorie paa narkotika/steroidmisbruk syns de vi tenkte rart - "det er da ikke saa uvanlig.." Rundt omkring i gatene ser en mange unge mennesker med store fysiske handicap, vaere seg fra Polio, CP, etter trafikkulykker osv.. Hjelpemidlene de faar er saa definitivt ikke som i Norge.

Grever for en dag i barteland

I dag har vi tilbrakt vår søndag på legemiddelseminar. I utgangspunktet prøvde vi å avslå invitasjonen, en søndag kan jo strengt tatt brukes til noe bedre. Men det var enklere sagt enn gjort, og det viste seg jo å bli en opplevelse. Det er tydelig ikke like mange restriksjoner for forholdet mellom leger og legemiddelindustri i India som i Norge (ikke overraskende). På lørdag kveld kom det en mann fra legemiddelfirmaet og spurte oss om det var akseptabelt for oss nordmenn å bli transportert i en indisk bil til hotellet hvor seminaret skulle holdes. Jo da, vi forsikret han om at det var greit (lykkelig over å slippe å ta tuk-tuk). Han ville gjerne ha tlf.nr i tilfelle forsinkelser, og vi fikk for tredje gang hans visittkort i TILFELLE vi hadde noen som helst spørsmål. På den aktuelle dagen ble vi hentet og galant transportert til hotellet, noe som viste seg å være et grisefint hotell. Egne ansatte som dirigerte drosjer og parkerte biler osv, skikkelig engelsk kolonistil. Når vi kommer inn i konferansesalen presenteres vi for panelet som ”This is the doctors from Norway”, og alle nikker samtykkende. Vi begynte å føle oss mindre og mindre, men heldigvis begynte foredraget om ”Rosuvas: the SuperStatin”. Etter foredrag var det lunsj, noe som viste seg å være treretters middag og det ble satt fram en rekke typer alkohol. Vi så for oss en spicy og langvarig affære, men etter 10-15 min hadde inderne spist alle tre måltid (med påfyll), drukket det de skulle og gått. Ingen slinger i valsen altså. Merkelig hvordan de er så ”effektive” på noen ting og virkelig dørgende trege på andre… Taxien vår sto og ventet, og etter at vi kom hjem ringte legemiddelkonsulenten på ny for å sjekke at vi var trygt hjemme. Du verden…

Ja, ”barteland” – Trondheim kan bare gå og legge seg. Alle menn som har tendens til skjeggvekst har bart. I dag utførte vi en liten undersøkelse på konferansen, og fant at 18 av 22 menn hadde bart. 80 % er et kraftig tall, og Alexander frykter at han snart må inngå i statistikken for å passe inn…

Ja, en VIKTIG TING: vi har nye mobilnumre! Vår norske numre er ikke i bruk og fra nå kan Alexander nåes på +91 9489391752 og Kristin på +91 9489391751. Meld dere på Skype og si ifra, vi er registrert som Alexander Frodahl.

Videre har vi meldt oss på et treningsstudio som lover å rense både sjel og lekam. Stort sett bare vi som er der, så en inder en gang – men han virka ikke mye keen på å svette. Rett borti gata, eid av ei fransk dame – mulig vi har skrevet om det før.

Bostedet vårt begynner å bli en suksess, vi deler det med ei italiensk jente som er helt hekta på yoga og meditasjon. Hun har dratt fra to jobber, hus og familien - og funnet veien med ”The Mother og Sri Arobindo”. Hun er alltid svett og varm, da hun ikke kan bruke aircon eller vifte på rommet – det vil forstyrre meditasjonen, røkelsen og alle lysene. Videre bor det en franskmann her som er web-designer, Alexander mener han ser akkurat ut ”spike” i ”Notting Hill”, og Kristin må si seg enig. Han er ikke like spirituell, mest glad i røyk og sene kvelder. Videre har vi Caroline, fransk-indisk advokat som driver med business-law – og som skulle bli Kristins yoga-partner. Foreløpig ikke rukket det da blir seine kvelder før vi kommer hjem fra sykehuset. Forleden piska eieren sammen til fest på takterrassen: rom, cola og indiske småretter til alle beboerne. Han er snodig skrue som har en finger med i det meste som skjer i Pondicherry, han liker i alle fall å fortelle om det. Politimesteren er i ny og ne og smugdrikker litt på bakrommet, så ikke vet vi.=) Han er i alle fall hyggelig med oss, og prater om at vi må komme på hjemmebesøk og greier.

Blir langt det her, får ta med en liten snutt fra sykehuset også. På fredag fikk vi se rariteten Difteri. Ei lita jente som ikke hadde fulgt vaksinasjonsprogrammet kom inn med lymfadenopati, hoven hals og grå-hvitt belegg på bakre svelgvegg/tunge. Vi ispørresatte hvor informerte pårørende var da onkelen hennes tok oss i armen og spurte ”Is she normal?” der hun lå på et slags isolat med ledninger koblet til. Isolatet er et eget ”rom”, men veggene går bare opp til Alexanders hodehøyde. Over dette er det åpent og en kontinuerlig gående vifte som sprer dråpesmitte rundt i hele området. Men for å få snakke med henne ble vår vaksinasjonsstatus eksaminert og vi måtte bruke ansiktsmaske. Barneavdelinga er et stort rom fylt med små sprinkelsenger, og vi skal sannsynligvis også innom pediatri i løpet av tiden vår her. Gynekologi og obstetrikk får vi forhåpentligvis også med oss, og da er vi glade det er privat sykehus. Det fortelles fra offentlige sykehus at det fødes på gulvet; ” hva skal man gjøre når de kommer 100 om dagen?” Ellers er det å kommentere at dopapir ikke er å oppdrive på sykehuset, konklusjonen kan dere vel trekke sjøl. Mamma, du hadde rett – jeg sender en varm tanke til deg hver gang jeg drar opp en ny Kleenex.

Erik, her skryter de av sin MR-maskin på 1,5 Tesla (på privat røntgeninstitutt), 0.5 på sykehuset (trur vi de sa). Lyst til å jobbe her?=)
Linda: fotoalbumet er flittig i bruk, veldig koselig å ha når hjemlengselen melder seg.

”Norway: the single sandwich country” and Indias svar på Trond Sand.

Dagene går, og det dukker stadig opp spennende pasienter med eksotiske diagnoser som tuberkuløs meningitt, malaria, akutt transversal myelitt, mulig Wilson osv. Men forleden blei vi beordret til 4 dager på nevrofysiologi-lab, og da gikk gardina litt ned for frøkna… For; er det mulig å få det kjedeligere?! Alexander spør og forstår, og endelig er det Kristin som tar på seg glassøynene.. Alexander litt oppgitt over at hun relaterer alt til ortopedi, og hvis ikke det kan gjøres er det ikke SÅ interessant likevel..=)Vel, det endte heldigvis bare med et par formiddager – og godt var det! Men det festlige i denne sammenhengen var jo legen på åstedet, som var Trond Sands rake motsetning. En litt hyper og smørblid inder som likte å ta alt basalt, og gjerne repetere en 3-4 ganger der han satt bak de tjukke brilleglassene…

Basalkunnskap er tydeligvis inn her nede, og vi har til og med vært i kjelleren hos patologen og sett på filiaris, scolex og en hel haug med ekle ormer. Ja, da tenkte vi på frøken Sletten som så ivrig i eksamensperioden kunne alle detaljer om både piskeorm og hakeorm=)

Norge er visst ”the single sandwich country” i følge en dermatolog på huset, det er det eneste hu visste om Norge. En grei variasjon fra spørsmål om isbjørner i gatene osv…=) Allikevel må det sies at indiske leger kan mye om Norge, de referer til Armauer Hansen og vikingenes invasjon på fremmed jord. Vi er levende eksempler på ”single sandwich” da vi fortsatt har matpakka på slep, advarsel om langvarig Metronidazole-bruk hvis vi spiste på sykehuskantina sa vel sitt.. Sykehusdagene er alt fra veldig spennende til preget av mye venting. Uansett hvor hyggelige de er, så tar ting ufattelig tid. Du må nærmest ha et papir med underskrift fra en overlege for å ”pudre nesen”.

De er ekstremt high-tec på ene siden (eksempel: de stempler inn og ut med fingeravtrykk på en skjerm), men utrolig gammeldags på den andre (journal er en en haug med håndskrevne papirer hvor både den ene og andre sida mangler). Ingen ispørresetter legens vurderinger, pasienten er totalt underlegen. I dag hadde vi en mann som ville kysse AP Singhs føtter fordi han ga han diagnosen polynevropati uten noen slags behandlingsmulighet. Karaktersetting på medisinstudentene virker helt tilfeldig, han spør stadig turnuslegen hvem de er og om de kan det de skal..=) På morgenmøtet får ass.legene gjennomgå skikkelig, en og en på tavla og ofte fullt kryssforhør. I går fikk en beskjed om å heller bli homeopat da han var så tydelig inkompetent. Turnuslegene jobber døgnet rund, bor på sykehuset og får, hvis de er heldig (gjelder absolutt ikke alle), ca 50 dollar/mnd.

Ellers da..? Vi har det bra, nytt bosted faller i smak – og det bor flere hyggelige folk her. Det blir dessverre mye sykehus i uka, men til helga skal vi besøke Auroville og se på denne alternative nasjonalitetsløse bygda vi egentlig skulle bo i.

Jetzt waren wir schon 10 Tage in Pondicherry. Pondicherry ist eine kleine Stadt in Süd-Ost Indien. Das Sentrum ist klein, wir brauchen nur ca 35-40min um es zu Fuß zu queren, aber trotzdem wohnen es hier ungefähr 600 000, mit den zuhörenden Vorstädten eine Million. Den ersten drei Tagen wohnten wir in „Sea Side Guest House“. Wir wollten aber etwas gunstigeres und sind zum „New Guest House“ umgezogen. Beide sind so genannte Ashram’s, mit strengen Regeln. Das letztere hat kein Aircondition, und mit 35-40 Grad draussen haben wir die Hitze nicht vertragt und sind noch ein Mal umgezogen, jetzt hoffentlich permanent. Wir wohnen jetzt in ein kleines „homestay“, mit insgesamt sechs Zimmer, vier Dobbeltzimmer und zwei Einzelne. Wir haben ein eigenes Zimmer, eigenes Bad und einen kleinen Balkon. Aufs Dach gibt es einen kleinen Raum mit Kochmöglichkeiten.

Das Krankenhaus ist privat, Pondicherry Institute of Medical Sciences (PIMS). Es ist eine von sechs privaten Krankenhäusern in Pondicherry, alle haben ein Medizinisches Institutt mit Medizinausbildung. In Indien ist die Medizinausbildung 5 ½ Jahren, inklusive ein Jahr Turnus. Normal starten sie die Ausbildung mit 17 Jahren. Die Spezialitet dauert drei Jahren und die Subspezialitet neue drei Jahren.

Zurzeit sind wir auf die Medizinische/Nevrologische Abteilung, und haben mehrere Tropenmedizinsche Krankheiten gesehen, unter anderem Malaria und Lepra. Alle Ärzte reden englisch, und der ganze Unterricht ist in Englisch. Die meisten Patienten reden aber nur Tamil und wir benützen ein „Turnusarzt“ als Dolmetscher.

In Indien ist alles ganz anders - sie fahren auf der linken Seite, die Kuhe gehen in den Strassen, die ganze Familie fährt auf ein Moped, inklusive das kleine Kind, und das Essen ist gut aber VIEL zu stark. „No spicy“ für ein Inder ist für uns immer noch sehr, sehr stark. =)

Wir haben Problemen gehabt als wir die Photos auslegen wollten, sie liegen deshalb auf Facebook. Fragt Susanne oder

Resten av bildene legges på facebook, var veldig tregt å få dem opp her..Vi snakkes!

Bilder!

The Astrid Day!

Hei og hå!

Har nå fått koblet til vår egen data, så det blir både å,æ og ø - men ikke minst: litt bilder. Dagene flyr fort og snart har vi vært her en uke. Ser med glede at primærvalget til turnus strekker seg langt etter oss, så kanskje det vanker en mer sentral plass enn fryktet.. MEN Hammerfest skal jo være stas, sier "sikre" Steen-kilder, så det blir vel bra uansett.

MEN iktigst av alt i dag er å rope HURRA HURRA!! Astrid har bursdag! Håper du har det fint hjemme i høstværet, at du nyter kald og frisk luft og at det blir kakeparty på frk. Lunde! Klemmær sendes over verdensveven fra oss begge!

På vei rundt i byen her om dagen traff vi plutselig på en elefant. Angivelig helt vanlig, menvi syns nå han var litt snål - så den blei foreviget. Traff den igjen på kveldtid, den pleier å oppholde seg ved et hinduistisk tempel i byen - men på kvelden ryktes det at den tusler hjem til seg selv. Se det for deg!=)

Ellers sliter vi litt med varmen. 30-35 grader på natta kombinert med Kristins temperaturmåler gikk IKKE. Så nå har vi flytta igjen=) Denne gangen på et lite Home Stay med 6 rom, AIR CON, og andre ting vi gjerne vil ha. Litt med langtidsbeboere som er der, og på takterrassen er det et lite kjøkken og veldig sosialt. Ei fransk-indisk dame som bor der har til og med tilbudt Kristin å bli med på hennes private yoga-timer, så det kan jo bli spennende...Haha!Første time i morra!

Uansett, Blondie gikk på en liten smell på sykehuset her om dagen. Trur vel det kalles et godt, gammeldags solstikk. Kombinasjonen varme og dårlig lufting av det herlige myggnettet Kristin fikk av jentene var ikke så bra..Pesticid liksom... jaja, det endte iallefall med dårlig form, og vi blei kjørt hjem fra sjefslegen sjøl med streng beskjed om å ringe han hvis det skulle være noe som helst. " I will help you with the smallest things, don't hesitate to call my private number. I can fix medication, finances..Everything!" Snakk om omsorg! Dette er mannen alle de andre legene reiser seg for på morramøtet, og ingen setter seg før han har gjort tegn til det med hånden. Nesten som å være i kjerka..

Opplegget på sykehuset virker veldig bra. Sist fikk vi egen pasient og en ass.lege som tolk da pasientene ofte snakker tamil. God tid til anamnese og undersøkelse, så får vi litt id på biblioteket for å prøve å finne ut hva pasienten har. tilbake til Dr. AP Singh (sjæfen) med forslag til diagnose. Får da fasit, tilbake på bibliotek og lese seg opp. Sist var det lepra (eller som de kaller det her Hansen's Disease..=)) med mulig sklerodermi. Tilbake for diskusjon om sykdommen sammen med sjæfen, samt felles udnersøkelse og bildetaking av relevante funn. Sist var det meningen at vi skulle gå videre på hudavd. og se på andre leprautslett sammen med overlege der, og deretter på patologen for å se på biopsier. Så her blir det gjort ordentlig, problemet var bare at vi måtte dra hjem pga Kristins dårlige form.

Men, gleder oss til i morra og nye utfordringer. Han kan fortelle at revmatisk feber , tetanus, rabies, japansk encefalitt, tub, malaria osv er det masse å se av. MORO!=)

Formen er bra hos oss bgge nå, men merker at vi ikke er helt komfortable med klimaet. Håper dere alle har det bra! Så ut som elefant bildet blei kjempestort, men skal prøve å laste opp litt flere etterhvert. Blant annet av Alexander hos barbereren, han hadde "Extreme Makeover India Edition" nylig=)

Paa plass i Pondicherry

Hei alle sammen!

Naa er vi paa plass, og har allerede faatt vaart hjem nr.2: et ashram som heter New Guesthouse, og som ligger i den franske delen. Her er det meditasjon for alle penga, og vi har til og med innetid kl 2230..Men til 12 kroner natta for begge to finner vi oss i det..:)

Foerste moetet med India var selvfoelgelig en som proevde aa lure oss for penger, men vi blei reddet i siste sekund. Etterpaa fulgte en strabasioes kjoeretur fra flyplassen i verdens minste bil, i moerket kjoerte vi rally og slalom mellom de hellige kuene. Alexander dro paa seg sikkerhetsbeltet, og sjaafoeren sa hoeyt: "Safety?! Haha!!".. men vi kom hele fram. Alle syns vi er severdigheter, og Kalle - her er vi virkelig giganter, ingen tvil om det!!:)

Vi var foerste dag paa sykehuset i gaar, og alle er veldig hyggelige. Vi begynner paa nevrologi, og vaar sjef AP Singh er en helvetes kloepper i nevroanatomi. Her tolkes rotkompresjon utifra vanlige roentgen cervikalcolumna, og han tolker hypotrofi i haandmuskulatur utifra hvor nervelesjonen kan ligge. MR er for pyser (og kun veldig rike pasienter). Vi har sett vaart foerste 40-manns rom, fine Singsakerfruer har ingenting her aa gjoere..Kristin trudde hun saa et lik liggende i gangen, men sengene ser ut som liktraller og de som foerst er saa syke at de legges inn er vel nesten per definisjon doed. Ingen madrass og et hvitt teppe over, flere enn denne blonde dama kunne tatt feil..Akuttfunksjon paa heis mangler totalt, den - som alt annet - kommen naar den kommer. Vi saa en kar som var intubert og blei bagget, han maatte pent vente i koe som alle andre (med sine titall paaroerende). Ja, dte er annerledes!!:) Vi er aalikevel paa et privat sykehus, og det er gode forhold der. MEN: vi fikk sjekka ut indisk byraakrati da vi skulle faa oss busskort til sykehuset!!Haha! Det tok totalt 4,5 time og involverte ca 13 personer eksklusive oss.. dette foerte til at vi lagde et flytskjema i dagboka, det viste seg at vi var innom 11 steder for aa naa maalet. Alle vil hjelpe og er veldig blide, rister paa hodet - men mener egentlig "ja"...

De har ogsaa et medisinsk fakultet der, og det finnes ingen slinger i valsen. Fullt navn og karakter henges opp etter hver eksamen,. Ved fravaer henges navnet ditt opp, med beskjed om at du maa skriftlig argumentere for fravaeret - eller utkastelse. Det er 5,5 aars studium inkludert 1 aar turnus, de starter naar de er 17 aar. 3 aar spesialisering, og 3 aar grenspesialisering.. Andre boller paa mange maater!

Det er varmt og klamt, heldigvis overskya. Det er monsoon naa, og inderne syns det er kaldt.De gaar i olabukse, skjorte, skinnsko og legefrakk paa jobb,- og her er det forresten obligatorisk med stetoskop rundt halsen. Hva hadde Dr. Takle sagt?:) Vaart nye hjem har ikke aircon, det kan bli spennende. Kristin prover aa kle seg tekkelig i indisk stil, noe som foerer til flere lag. HER skulle du vaert JOHNSEN!? Ae schvette..

Det finnes noen kantiner paa sykehuset, men vi trur vi skal droeye det litt.. Som Dr. Singh sa: "If you eat here I really hope you brought a lot of Metronidazole!!"

Magnus og Emma: vi spiste Vegetable Punjabi foerste kvelden, er dere stolte..? Fikk beskjed om at de skulle lage en mild variant (no spicy), kyss meg i r@#$^va!! Men det gikk ned..
Easy: tusen takk for dagbok, den kommer veldig godt med - skal vise dere naar jeg kommer hjem.
Mamma og Pappa Fryd: alt er bra, det droeyer med indisk tlf nr da det er sykt mye byraakrati.. Svarer paa mailen deres seinere..:)
Mamma og Pappa Frodahl: kikk paa flybilletter, dette er en opplevelse!

Blogg oppe og går?

Testing testing=)