Siste uka har som tidligere nevnt vært veldig interessant faglig. Allikevel var det godt med helg, og da det viste seg at mandagen var en hinduistisk helligdag blei det til og med en oval weekend.
I helga har vi bare kosa oss. Lørdagen begynte med et nytt forsøk på massasje. Kristin og Lillian gikk på et damested, og Alexander på et mannested. Og nok en gang var det en spesiell opplevelse. Vi jentene blei spart for ”bleia”, og for to mennesker som har kjent hverandre en liten uke blei vi fort kjent der vi tuslet rundt i Evas drakt. På sykehuset er det jo vanskelig å få lyttet på hjertet hos de fleste kvinner, det blir utenpå sari og hele staffasjen – men massasje er noe helt annet.. Alexander fikk seg en stor overraskelse; på hans ”behandlingssenter” ventet tre menn. To skulle massere samtidig, og en skulle faktisk observere.. Unge, lovende Frodahl følte seg en smule beklemt, men fullførte seansen. For oss alle tre ble timen avsluttet med (hold dere fast): SAUNA. Om ikke Kristin svetta nok fra før…=) På jentestedet blei vi rulla inn i en slags kiste koblet til en kjele med vann og urter, og det føltes kanskje litt som en kremasjonsseremoni.. Alexander hadde en slags sittende urtebadstue med hodet på utsida. Jo da, vi skal ha for at vi prøver oss fram.
Neste nye steg inn i den indiske tilværelsen var yoga. Det kommer en yogalærer på takterrassen her vi bor, og hun har to timers privatundervisning til 12-15 kr/stk. Lillian har fulgt opplegget en stund, og på lørdag slo vi oss begge to. Balanse og smidighet trengs tydeligvis, men avslutningsdelen hvor en skulle gå inn i seg selv og se for seg både hvite krystaller under føttene og blå fontener ut av hodet blei det litt mye,- i alle fall for Alexander..=) I forbindelse med denne timen kom vår lærers lærer for å evaluere henne, og HAN var rimelig SPESIELL! De sier her nede at noen få ressurssterke vestlige drar hit og bidrar i stor grad (for eksempel i oppbygningen av Auroville), men at de fleste vestlige bare ikke passa inn i vesten. Jeg trur denne franskmannen kom inn i kategori to.. Etter timen blei vi fortalt både det ene og andre ”sannheten”: yoga hadde kun mening hvis en lærte seg å stå på hodet over lengre tid, og det kunne han gjøre opptil 40 min av gangen – dette gjorde at han slappet så av at han noen ganger sovnet og falt ned. Dette måtte vi bare prøve! Og yoga kunne kurere alt, f.eks overvekt (pekte på Kristin), undervekt (pekte på Lillian) – det var bare å stå på hodet, så ville glandlene fikse resten. Lett kur!=) Da han til slutt avsluttet med en monolog om kurering av skoliose (selv om han ikke visste helt hva det var), og at skoliose skyldtes mors (evt. fosterets!!) gale tanker under svangerskapet var det ikke så enkelt å holde seg helt alvorlig. For øvrig kan nevnes at vi har lest en fagartikkel her nede om to yogautøvere som satt så lenge i ekstrem lotusstilling at de pådro seg lammelser i begge beina. Da er du ivrig i tjenesten..
De er generelt veldig alternative her, homeopati og ayurvedisk medisin er egne lege-spesialiseringer. Her om dagen fant Alexander en flyer med reklame for Addivasis’ Tribals Natural Herbal Clinic (Goverment recognized). Her fortelles om en guru som er ekspert i urtemedisin, og han kurerer alt fra ”cancer, fistula, dandruff, obesity, sterility, children’s problems, heat og vaginal musus”. Null stress vet du… Sjekk ut www.aadhiherbals.com
I dag har vi vært i Mamallapuram og sett en haug med templer på Unescos liste. Deretter bar det på krokodille- og slangefarm, greit å se disse slangene som gnager på pasientene våre samt hvordan de lager antivenom. I morra er det som sagt hinduistisk festival, og byen er pyntet til fest. Hver rickshaw har palmeblad og masse blomster hist og pist, og de fleste tegner fine mønstre foran husene sine. 33 grader på natta, og fullt av folk i alle aldre overalt.
Neste helg drar vi med Lillian til Kodaikanal, det er innover i landet og det skal være et kjøligere klima da det er opp i høyden. 2000 meters fjell og et naturreservat med elefanter, tigre og annet vilt frister. Vi snakkes!
søndag 27. september 2009
onsdag 23. september 2009
Full fart på sykehuset
Etter en lengre periode med mye venting og frustrasjon har det virkelig gått hull på byllen, nå renner det inn med spennende kasus. Da ”sjefen” vår skjønte at vi blant annet ikke følte oss helt trygg på vurdering av nakkestivhet, kom den ene meningitten etter den andre rekende på ei fjøl.. Generelt kan det sies at pasientene her har voldsomme funn i forhold til norske pasienter, du er på en måte ikke usikker på om de er nakkestive eller ikke.. Kristin frydet seg spesielt over vårt lille ortopedi-innslag; Pott’s Disease (tuberkuløs spondylodiskitt med total kollabering av vertebra og enorm abscessdannelse). Dama kom på sykehus først en måned etter hun begynte å få lammelser i beina, og etter 2 måneder med urinretensjon.. Neida, lite ”funksjonelle” diagnoser her nede.. Ellers har vi slått ny kaliumrekord; 9,4 med T-takker utenfor EKG-arket imponerte. Guillain Barre later til å være nokså vanlig her, og vi har sett en del av dem allerede. Kona til vår ”sjæf” er pediater, og derfor vanker det også litt barnemedisin på oss. I dag så vi et helt vanvittig tilfelle av Cushing: 2 år gammel jente med alle kjennetegna du kan finne i læreboka og hjertesvikt. Takayasus arteritt og gliomer har vi også fått med oss, og i morra venter enda en nakkestiv meningoencefalitt med spinalvæske forenelig med tuberkulose. Videre traff vi en mann med caputnekrose begge hofter, hypertensjon og diabetes – selvmedisinert med ca 100 injeksjoner Decadron i løpet av 5 år i håp om å bli stor (og kurere et litt nasty hudutslett). Fortsatt usikkert om han har tatt den ene eller andre Deca, men da han mente han kunne løfte 50 kg med en finger (og det så ikke helt usannsynlig ut), spørs det om det ikke var både Decadron som i Dexamethason og Deca-Dorbulin som i Nandrolone.. Dagens triste historie var far og datter innlagt grunnet slangebitt (slangetype: krait). Det er i grunn mange pasienter som legges inn på grunn av dette. Nå ligger de begge på akuttenheten, og lillefrøken på 3 år er under utredning for hjernedød..
Over til noe helt annet og MYE hyggeligere.. Litt nerde-blogg må det bli når vi vet det sitter et par kull 03’ere der ute og leser. I alle fall: verden viser seg, som kjent, å være liten. Forrige fredag kom det ny gjest i vårt HomeStay (fransøsen og frk. Myrra har forlatt åstedet), og jaggu meg var det ikke en lege fra Norge. Lang historie kort (for en gangs skyld, ja – Kristin som skriver): hu fikk heller ikke turnus i første runde, og skal nå begynne på Lillehammer i februar! Veldig hyggelig dame, og vi er plutselig blitt et lite trekløver igjen. Men Kalle, ingen kan erstatte deg – så ikke tenk på det en gang…=) Søndag var vi på Kaylash Beach Resort, bildene kan dere se på facebook. Sinnsykt digg, selv om Alexander blei noe rastløs etter et par timer ved bassengkanten.
Vi er begge i god form, ingen store mageproblemer foreløpig. Tarm er sjarm, og livet smiler – India begynner å krype under huden på oss. Ha det godt der hjemme, nyt frisk og ikke-fuktig luft. Sett pris på ditt grovbrød, det gjør vi – vi har akkurat funnet oss et bakeri med både rugbrød, sesambrød og hvetebrød av den grove sorten.
Mamma Fryd: jeg har prøvd å ringe Mommo Stavern via Skype, men hu er jo bare ute og farter. Kan du ikke bare printe ut litt fra bloggen og gi henne, så skal jeg heller prøve igjen en annen gang..?
Over til noe helt annet og MYE hyggeligere.. Litt nerde-blogg må det bli når vi vet det sitter et par kull 03’ere der ute og leser. I alle fall: verden viser seg, som kjent, å være liten. Forrige fredag kom det ny gjest i vårt HomeStay (fransøsen og frk. Myrra har forlatt åstedet), og jaggu meg var det ikke en lege fra Norge. Lang historie kort (for en gangs skyld, ja – Kristin som skriver): hu fikk heller ikke turnus i første runde, og skal nå begynne på Lillehammer i februar! Veldig hyggelig dame, og vi er plutselig blitt et lite trekløver igjen. Men Kalle, ingen kan erstatte deg – så ikke tenk på det en gang…=) Søndag var vi på Kaylash Beach Resort, bildene kan dere se på facebook. Sinnsykt digg, selv om Alexander blei noe rastløs etter et par timer ved bassengkanten.
Vi er begge i god form, ingen store mageproblemer foreløpig. Tarm er sjarm, og livet smiler – India begynner å krype under huden på oss. Ha det godt der hjemme, nyt frisk og ikke-fuktig luft. Sett pris på ditt grovbrød, det gjør vi – vi har akkurat funnet oss et bakeri med både rugbrød, sesambrød og hvetebrød av den grove sorten.
Mamma Fryd: jeg har prøvd å ringe Mommo Stavern via Skype, men hu er jo bare ute og farter. Kan du ikke bare printe ut litt fra bloggen og gi henne, så skal jeg heller prøve igjen en annen gang..?
torsdag 17. september 2009
Turnusvalg og Alexanders bursdag
I gaar var den store dagen: baade bursdag og turnusvalg! Siden det ikke falt noen plass ned i vaare hender i forrige runde OG vi fikk et rimelig daarlig tall denne gang ogsaa hadde vi ikke store forhaapningene. Men du verden, disse NN og utenlandsstudentene ringer jo ikke, og til slutt satt vi igjen med Arendal, Gjoevik og Bodoe. I det vi ringte bestemte vi oss instinktivt for Gjoevik, og vi er veldig fornoeyd med det. Haaper og tror det blir bra, og det blir godt aa vaere litt naermere saa mange av dere.
Bursdag blei feiret paa et noe alternativt vis. Etter trekninga maatte vi selvfoelgelig ut og feire med en drink. Alexander var litt skeptisk til sin lyseblaa drink med et bittelite, kokett sugeroer. Indiske menn er veldig fysiske mot hverandre, og det ser ut som halvparten er homofile. Det blir litt spesielt paa skolebussen da jentene faar sitte foran i bussen (egen inngang) og gutta staar tett som haggel bakerst. Alexander er ikke like komfortabel med all kosinga og dullinga da...:) Og det blei vel ikke bedre da vi skulle paa trinn 2 i bursdagsfeiring: tradisjonell ayurvedisk massasje..:) Vi fikk hver vaar baas, og utlevert hver vaar toeybleie. Kristin var noksaa spent paa bruksomraadet, men det blei bindt rundt midja paa en finurlig maate. Opp paa benken bar det, en slags plastbenk innsmurt med olje. Kombinert med store mengder varm olje oppa "pasienten" ble det til tider litt komisk. Kristin kan for sin egen del si at hun foelte seg til tider som en stranda hval som duppa i vannkanten.. Men flinke var de, og knadd blei vi! Etterpaa gikk vi paa fint hotell og storkosa oss, helt topp!
Paa sykehuset er det litt toerke for tida, og det er snakk om at vi skal en tur over paa "Tuberculose & chest". Faar se en del sjeldne nevrologiske sykdommer som sannsynlig progressiv supranukleaer parese, og ei lita jente forleden med familiaer spastisk paraparese. Men stadig faar vi med oss litt mer om det indiske livet. Personnummer eksisterer ikke, ei heller fastlege/kommunelege. Drikkevannsforskrift sa du? Niks..Politiske krefter oensker at hver inder skal faa et slags nasjonalt identitetskort innen to aar, slik at man kan skille de etniske inderne fra f.eks. illegale imigranter fra Bangladesh osv.
"Vaar" lege er sykehusets eneste nevrolog, og han er paa en maate baade allmennpraktiker og spesialist. Han har noen pasienter som settes opp paa time, de betaler ekstra for dette (125 rupi, del paa 8 saa faar du norske kroner..). Dessuten faar de et bedre ventevaerelse osv. De fattige sitter bare og venter utenfor kontoret hans, noen dager i laaaaange koeer. De betaler 10 rupi for en konsultasjon bare, altsaa 1,2 norske kroner. Gjennomsnittlig levealder her nede er 60 aar, og vi er jo vant til at medisinsk avdeling rommer de gamle i blant oss. Her nede er ofte alderen paa de som innlegges et sted mellom 18 og 50. Utrolig mange forgiftninger (baade slangebitt, ulike pesticider og selvmordsforsoek). Enorm forekomst av diabetes type 2, trur det er estimert at 14 % av befolkningen har dia. Her forleden ble en 34 aar gammel mann innlagt med hjerteinfarkt (STEMI), og vi reagerte litt paa det. Da vi spurte om han hadde forhistorie paa narkotika/steroidmisbruk syns de vi tenkte rart - "det er da ikke saa uvanlig.." Rundt omkring i gatene ser en mange unge mennesker med store fysiske handicap, vaere seg fra Polio, CP, etter trafikkulykker osv.. Hjelpemidlene de faar er saa definitivt ikke som i Norge.
Bursdag blei feiret paa et noe alternativt vis. Etter trekninga maatte vi selvfoelgelig ut og feire med en drink. Alexander var litt skeptisk til sin lyseblaa drink med et bittelite, kokett sugeroer. Indiske menn er veldig fysiske mot hverandre, og det ser ut som halvparten er homofile. Det blir litt spesielt paa skolebussen da jentene faar sitte foran i bussen (egen inngang) og gutta staar tett som haggel bakerst. Alexander er ikke like komfortabel med all kosinga og dullinga da...:) Og det blei vel ikke bedre da vi skulle paa trinn 2 i bursdagsfeiring: tradisjonell ayurvedisk massasje..:) Vi fikk hver vaar baas, og utlevert hver vaar toeybleie. Kristin var noksaa spent paa bruksomraadet, men det blei bindt rundt midja paa en finurlig maate. Opp paa benken bar det, en slags plastbenk innsmurt med olje. Kombinert med store mengder varm olje oppa "pasienten" ble det til tider litt komisk. Kristin kan for sin egen del si at hun foelte seg til tider som en stranda hval som duppa i vannkanten.. Men flinke var de, og knadd blei vi! Etterpaa gikk vi paa fint hotell og storkosa oss, helt topp!
Paa sykehuset er det litt toerke for tida, og det er snakk om at vi skal en tur over paa "Tuberculose & chest". Faar se en del sjeldne nevrologiske sykdommer som sannsynlig progressiv supranukleaer parese, og ei lita jente forleden med familiaer spastisk paraparese. Men stadig faar vi med oss litt mer om det indiske livet. Personnummer eksisterer ikke, ei heller fastlege/kommunelege. Drikkevannsforskrift sa du? Niks..Politiske krefter oensker at hver inder skal faa et slags nasjonalt identitetskort innen to aar, slik at man kan skille de etniske inderne fra f.eks. illegale imigranter fra Bangladesh osv.
"Vaar" lege er sykehusets eneste nevrolog, og han er paa en maate baade allmennpraktiker og spesialist. Han har noen pasienter som settes opp paa time, de betaler ekstra for dette (125 rupi, del paa 8 saa faar du norske kroner..). Dessuten faar de et bedre ventevaerelse osv. De fattige sitter bare og venter utenfor kontoret hans, noen dager i laaaaange koeer. De betaler 10 rupi for en konsultasjon bare, altsaa 1,2 norske kroner. Gjennomsnittlig levealder her nede er 60 aar, og vi er jo vant til at medisinsk avdeling rommer de gamle i blant oss. Her nede er ofte alderen paa de som innlegges et sted mellom 18 og 50. Utrolig mange forgiftninger (baade slangebitt, ulike pesticider og selvmordsforsoek). Enorm forekomst av diabetes type 2, trur det er estimert at 14 % av befolkningen har dia. Her forleden ble en 34 aar gammel mann innlagt med hjerteinfarkt (STEMI), og vi reagerte litt paa det. Da vi spurte om han hadde forhistorie paa narkotika/steroidmisbruk syns de vi tenkte rart - "det er da ikke saa uvanlig.." Rundt omkring i gatene ser en mange unge mennesker med store fysiske handicap, vaere seg fra Polio, CP, etter trafikkulykker osv.. Hjelpemidlene de faar er saa definitivt ikke som i Norge.
søndag 13. september 2009
Grever for en dag i barteland
I dag har vi tilbrakt vår søndag på legemiddelseminar. I utgangspunktet prøvde vi å avslå invitasjonen, en søndag kan jo strengt tatt brukes til noe bedre. Men det var enklere sagt enn gjort, og det viste seg jo å bli en opplevelse. Det er tydelig ikke like mange restriksjoner for forholdet mellom leger og legemiddelindustri i India som i Norge (ikke overraskende). På lørdag kveld kom det en mann fra legemiddelfirmaet og spurte oss om det var akseptabelt for oss nordmenn å bli transportert i en indisk bil til hotellet hvor seminaret skulle holdes. Jo da, vi forsikret han om at det var greit (lykkelig over å slippe å ta tuk-tuk). Han ville gjerne ha tlf.nr i tilfelle forsinkelser, og vi fikk for tredje gang hans visittkort i TILFELLE vi hadde noen som helst spørsmål. På den aktuelle dagen ble vi hentet og galant transportert til hotellet, noe som viste seg å være et grisefint hotell. Egne ansatte som dirigerte drosjer og parkerte biler osv, skikkelig engelsk kolonistil. Når vi kommer inn i konferansesalen presenteres vi for panelet som ”This is the doctors from Norway”, og alle nikker samtykkende. Vi begynte å føle oss mindre og mindre, men heldigvis begynte foredraget om ”Rosuvas: the SuperStatin”. Etter foredrag var det lunsj, noe som viste seg å være treretters middag og det ble satt fram en rekke typer alkohol. Vi så for oss en spicy og langvarig affære, men etter 10-15 min hadde inderne spist alle tre måltid (med påfyll), drukket det de skulle og gått. Ingen slinger i valsen altså. Merkelig hvordan de er så ”effektive” på noen ting og virkelig dørgende trege på andre… Taxien vår sto og ventet, og etter at vi kom hjem ringte legemiddelkonsulenten på ny for å sjekke at vi var trygt hjemme. Du verden…
Ja, ”barteland” – Trondheim kan bare gå og legge seg. Alle menn som har tendens til skjeggvekst har bart. I dag utførte vi en liten undersøkelse på konferansen, og fant at 18 av 22 menn hadde bart. 80 % er et kraftig tall, og Alexander frykter at han snart må inngå i statistikken for å passe inn…
Ja, en VIKTIG TING: vi har nye mobilnumre! Vår norske numre er ikke i bruk og fra nå kan Alexander nåes på +91 9489391752 og Kristin på +91 9489391751. Meld dere på Skype og si ifra, vi er registrert som Alexander Frodahl.
Videre har vi meldt oss på et treningsstudio som lover å rense både sjel og lekam. Stort sett bare vi som er der, så en inder en gang – men han virka ikke mye keen på å svette. Rett borti gata, eid av ei fransk dame – mulig vi har skrevet om det før.
Bostedet vårt begynner å bli en suksess, vi deler det med ei italiensk jente som er helt hekta på yoga og meditasjon. Hun har dratt fra to jobber, hus og familien - og funnet veien med ”The Mother og Sri Arobindo”. Hun er alltid svett og varm, da hun ikke kan bruke aircon eller vifte på rommet – det vil forstyrre meditasjonen, røkelsen og alle lysene. Videre bor det en franskmann her som er web-designer, Alexander mener han ser akkurat ut ”spike” i ”Notting Hill”, og Kristin må si seg enig. Han er ikke like spirituell, mest glad i røyk og sene kvelder. Videre har vi Caroline, fransk-indisk advokat som driver med business-law – og som skulle bli Kristins yoga-partner. Foreløpig ikke rukket det da blir seine kvelder før vi kommer hjem fra sykehuset. Forleden piska eieren sammen til fest på takterrassen: rom, cola og indiske småretter til alle beboerne. Han er snodig skrue som har en finger med i det meste som skjer i Pondicherry, han liker i alle fall å fortelle om det. Politimesteren er i ny og ne og smugdrikker litt på bakrommet, så ikke vet vi.=) Han er i alle fall hyggelig med oss, og prater om at vi må komme på hjemmebesøk og greier.
Blir langt det her, får ta med en liten snutt fra sykehuset også. På fredag fikk vi se rariteten Difteri. Ei lita jente som ikke hadde fulgt vaksinasjonsprogrammet kom inn med lymfadenopati, hoven hals og grå-hvitt belegg på bakre svelgvegg/tunge. Vi ispørresatte hvor informerte pårørende var da onkelen hennes tok oss i armen og spurte ”Is she normal?” der hun lå på et slags isolat med ledninger koblet til. Isolatet er et eget ”rom”, men veggene går bare opp til Alexanders hodehøyde. Over dette er det åpent og en kontinuerlig gående vifte som sprer dråpesmitte rundt i hele området. Men for å få snakke med henne ble vår vaksinasjonsstatus eksaminert og vi måtte bruke ansiktsmaske. Barneavdelinga er et stort rom fylt med små sprinkelsenger, og vi skal sannsynligvis også innom pediatri i løpet av tiden vår her. Gynekologi og obstetrikk får vi forhåpentligvis også med oss, og da er vi glade det er privat sykehus. Det fortelles fra offentlige sykehus at det fødes på gulvet; ” hva skal man gjøre når de kommer 100 om dagen?” Ellers er det å kommentere at dopapir ikke er å oppdrive på sykehuset, konklusjonen kan dere vel trekke sjøl. Mamma, du hadde rett – jeg sender en varm tanke til deg hver gang jeg drar opp en ny Kleenex.
Erik, her skryter de av sin MR-maskin på 1,5 Tesla (på privat røntgeninstitutt), 0.5 på sykehuset (trur vi de sa). Lyst til å jobbe her?=)
Linda: fotoalbumet er flittig i bruk, veldig koselig å ha når hjemlengselen melder seg.
Ja, ”barteland” – Trondheim kan bare gå og legge seg. Alle menn som har tendens til skjeggvekst har bart. I dag utførte vi en liten undersøkelse på konferansen, og fant at 18 av 22 menn hadde bart. 80 % er et kraftig tall, og Alexander frykter at han snart må inngå i statistikken for å passe inn…
Ja, en VIKTIG TING: vi har nye mobilnumre! Vår norske numre er ikke i bruk og fra nå kan Alexander nåes på +91 9489391752 og Kristin på +91 9489391751. Meld dere på Skype og si ifra, vi er registrert som Alexander Frodahl.
Videre har vi meldt oss på et treningsstudio som lover å rense både sjel og lekam. Stort sett bare vi som er der, så en inder en gang – men han virka ikke mye keen på å svette. Rett borti gata, eid av ei fransk dame – mulig vi har skrevet om det før.
Bostedet vårt begynner å bli en suksess, vi deler det med ei italiensk jente som er helt hekta på yoga og meditasjon. Hun har dratt fra to jobber, hus og familien - og funnet veien med ”The Mother og Sri Arobindo”. Hun er alltid svett og varm, da hun ikke kan bruke aircon eller vifte på rommet – det vil forstyrre meditasjonen, røkelsen og alle lysene. Videre bor det en franskmann her som er web-designer, Alexander mener han ser akkurat ut ”spike” i ”Notting Hill”, og Kristin må si seg enig. Han er ikke like spirituell, mest glad i røyk og sene kvelder. Videre har vi Caroline, fransk-indisk advokat som driver med business-law – og som skulle bli Kristins yoga-partner. Foreløpig ikke rukket det da blir seine kvelder før vi kommer hjem fra sykehuset. Forleden piska eieren sammen til fest på takterrassen: rom, cola og indiske småretter til alle beboerne. Han er snodig skrue som har en finger med i det meste som skjer i Pondicherry, han liker i alle fall å fortelle om det. Politimesteren er i ny og ne og smugdrikker litt på bakrommet, så ikke vet vi.=) Han er i alle fall hyggelig med oss, og prater om at vi må komme på hjemmebesøk og greier.
Blir langt det her, får ta med en liten snutt fra sykehuset også. På fredag fikk vi se rariteten Difteri. Ei lita jente som ikke hadde fulgt vaksinasjonsprogrammet kom inn med lymfadenopati, hoven hals og grå-hvitt belegg på bakre svelgvegg/tunge. Vi ispørresatte hvor informerte pårørende var da onkelen hennes tok oss i armen og spurte ”Is she normal?” der hun lå på et slags isolat med ledninger koblet til. Isolatet er et eget ”rom”, men veggene går bare opp til Alexanders hodehøyde. Over dette er det åpent og en kontinuerlig gående vifte som sprer dråpesmitte rundt i hele området. Men for å få snakke med henne ble vår vaksinasjonsstatus eksaminert og vi måtte bruke ansiktsmaske. Barneavdelinga er et stort rom fylt med små sprinkelsenger, og vi skal sannsynligvis også innom pediatri i løpet av tiden vår her. Gynekologi og obstetrikk får vi forhåpentligvis også med oss, og da er vi glade det er privat sykehus. Det fortelles fra offentlige sykehus at det fødes på gulvet; ” hva skal man gjøre når de kommer 100 om dagen?” Ellers er det å kommentere at dopapir ikke er å oppdrive på sykehuset, konklusjonen kan dere vel trekke sjøl. Mamma, du hadde rett – jeg sender en varm tanke til deg hver gang jeg drar opp en ny Kleenex.
Erik, her skryter de av sin MR-maskin på 1,5 Tesla (på privat røntgeninstitutt), 0.5 på sykehuset (trur vi de sa). Lyst til å jobbe her?=)
Linda: fotoalbumet er flittig i bruk, veldig koselig å ha når hjemlengselen melder seg.
torsdag 10. september 2009
”Norway: the single sandwich country” and Indias svar på Trond Sand.
Dagene går, og det dukker stadig opp spennende pasienter med eksotiske diagnoser som tuberkuløs meningitt, malaria, akutt transversal myelitt, mulig Wilson osv. Men forleden blei vi beordret til 4 dager på nevrofysiologi-lab, og da gikk gardina litt ned for frøkna… For; er det mulig å få det kjedeligere?! Alexander spør og forstår, og endelig er det Kristin som tar på seg glassøynene.. Alexander litt oppgitt over at hun relaterer alt til ortopedi, og hvis ikke det kan gjøres er det ikke SÅ interessant likevel..=)Vel, det endte heldigvis bare med et par formiddager – og godt var det! Men det festlige i denne sammenhengen var jo legen på åstedet, som var Trond Sands rake motsetning. En litt hyper og smørblid inder som likte å ta alt basalt, og gjerne repetere en 3-4 ganger der han satt bak de tjukke brilleglassene…
Basalkunnskap er tydeligvis inn her nede, og vi har til og med vært i kjelleren hos patologen og sett på filiaris, scolex og en hel haug med ekle ormer. Ja, da tenkte vi på frøken Sletten som så ivrig i eksamensperioden kunne alle detaljer om både piskeorm og hakeorm=)
Norge er visst ”the single sandwich country” i følge en dermatolog på huset, det er det eneste hu visste om Norge. En grei variasjon fra spørsmål om isbjørner i gatene osv…=) Allikevel må det sies at indiske leger kan mye om Norge, de referer til Armauer Hansen og vikingenes invasjon på fremmed jord. Vi er levende eksempler på ”single sandwich” da vi fortsatt har matpakka på slep, advarsel om langvarig Metronidazole-bruk hvis vi spiste på sykehuskantina sa vel sitt.. Sykehusdagene er alt fra veldig spennende til preget av mye venting. Uansett hvor hyggelige de er, så tar ting ufattelig tid. Du må nærmest ha et papir med underskrift fra en overlege for å ”pudre nesen”.
De er ekstremt high-tec på ene siden (eksempel: de stempler inn og ut med fingeravtrykk på en skjerm), men utrolig gammeldags på den andre (journal er en en haug med håndskrevne papirer hvor både den ene og andre sida mangler). Ingen ispørresetter legens vurderinger, pasienten er totalt underlegen. I dag hadde vi en mann som ville kysse AP Singhs føtter fordi han ga han diagnosen polynevropati uten noen slags behandlingsmulighet. Karaktersetting på medisinstudentene virker helt tilfeldig, han spør stadig turnuslegen hvem de er og om de kan det de skal..=) På morgenmøtet får ass.legene gjennomgå skikkelig, en og en på tavla og ofte fullt kryssforhør. I går fikk en beskjed om å heller bli homeopat da han var så tydelig inkompetent. Turnuslegene jobber døgnet rund, bor på sykehuset og får, hvis de er heldig (gjelder absolutt ikke alle), ca 50 dollar/mnd.
Ellers da..? Vi har det bra, nytt bosted faller i smak – og det bor flere hyggelige folk her. Det blir dessverre mye sykehus i uka, men til helga skal vi besøke Auroville og se på denne alternative nasjonalitetsløse bygda vi egentlig skulle bo i.
Basalkunnskap er tydeligvis inn her nede, og vi har til og med vært i kjelleren hos patologen og sett på filiaris, scolex og en hel haug med ekle ormer. Ja, da tenkte vi på frøken Sletten som så ivrig i eksamensperioden kunne alle detaljer om både piskeorm og hakeorm=)
Norge er visst ”the single sandwich country” i følge en dermatolog på huset, det er det eneste hu visste om Norge. En grei variasjon fra spørsmål om isbjørner i gatene osv…=) Allikevel må det sies at indiske leger kan mye om Norge, de referer til Armauer Hansen og vikingenes invasjon på fremmed jord. Vi er levende eksempler på ”single sandwich” da vi fortsatt har matpakka på slep, advarsel om langvarig Metronidazole-bruk hvis vi spiste på sykehuskantina sa vel sitt.. Sykehusdagene er alt fra veldig spennende til preget av mye venting. Uansett hvor hyggelige de er, så tar ting ufattelig tid. Du må nærmest ha et papir med underskrift fra en overlege for å ”pudre nesen”.
De er ekstremt high-tec på ene siden (eksempel: de stempler inn og ut med fingeravtrykk på en skjerm), men utrolig gammeldags på den andre (journal er en en haug med håndskrevne papirer hvor både den ene og andre sida mangler). Ingen ispørresetter legens vurderinger, pasienten er totalt underlegen. I dag hadde vi en mann som ville kysse AP Singhs føtter fordi han ga han diagnosen polynevropati uten noen slags behandlingsmulighet. Karaktersetting på medisinstudentene virker helt tilfeldig, han spør stadig turnuslegen hvem de er og om de kan det de skal..=) På morgenmøtet får ass.legene gjennomgå skikkelig, en og en på tavla og ofte fullt kryssforhør. I går fikk en beskjed om å heller bli homeopat da han var så tydelig inkompetent. Turnuslegene jobber døgnet rund, bor på sykehuset og får, hvis de er heldig (gjelder absolutt ikke alle), ca 50 dollar/mnd.
Ellers da..? Vi har det bra, nytt bosted faller i smak – og det bor flere hyggelige folk her. Det blir dessverre mye sykehus i uka, men til helga skal vi besøke Auroville og se på denne alternative nasjonalitetsløse bygda vi egentlig skulle bo i.
Jetzt waren wir schon 10 Tage in Pondicherry. Pondicherry ist eine kleine Stadt in Süd-Ost Indien. Das Sentrum ist klein, wir brauchen nur ca 35-40min um es zu Fuß zu queren, aber trotzdem wohnen es hier ungefähr 600 000, mit den zuhörenden Vorstädten eine Million. Den ersten drei Tagen wohnten wir in „Sea Side Guest House“. Wir wollten aber etwas gunstigeres und sind zum „New Guest House“ umgezogen. Beide sind so genannte Ashram’s, mit strengen Regeln. Das letztere hat kein Aircondition, und mit 35-40 Grad draussen haben wir die Hitze nicht vertragt und sind noch ein Mal umgezogen, jetzt hoffentlich permanent. Wir wohnen jetzt in ein kleines „homestay“, mit insgesamt sechs Zimmer, vier Dobbeltzimmer und zwei Einzelne. Wir haben ein eigenes Zimmer, eigenes Bad und einen kleinen Balkon. Aufs Dach gibt es einen kleinen Raum mit Kochmöglichkeiten.
Das Krankenhaus ist privat, Pondicherry Institute of Medical Sciences (PIMS). Es ist eine von sechs privaten Krankenhäusern in Pondicherry, alle haben ein Medizinisches Institutt mit Medizinausbildung. In Indien ist die Medizinausbildung 5 ½ Jahren, inklusive ein Jahr Turnus. Normal starten sie die Ausbildung mit 17 Jahren. Die Spezialitet dauert drei Jahren und die Subspezialitet neue drei Jahren.
Zurzeit sind wir auf die Medizinische/Nevrologische Abteilung, und haben mehrere Tropenmedizinsche Krankheiten gesehen, unter anderem Malaria und Lepra. Alle Ärzte reden englisch, und der ganze Unterricht ist in Englisch. Die meisten Patienten reden aber nur Tamil und wir benützen ein „Turnusarzt“ als Dolmetscher.
In Indien ist alles ganz anders - sie fahren auf der linken Seite, die Kuhe gehen in den Strassen, die ganze Familie fährt auf ein Moped, inklusive das kleine Kind, und das Essen ist gut aber VIEL zu stark. „No spicy“ für ein Inder ist für uns immer noch sehr, sehr stark. =)
Wir haben Problemen gehabt als wir die Photos auslegen wollten, sie liegen deshalb auf Facebook. Fragt Susanne oder
Das Krankenhaus ist privat, Pondicherry Institute of Medical Sciences (PIMS). Es ist eine von sechs privaten Krankenhäusern in Pondicherry, alle haben ein Medizinisches Institutt mit Medizinausbildung. In Indien ist die Medizinausbildung 5 ½ Jahren, inklusive ein Jahr Turnus. Normal starten sie die Ausbildung mit 17 Jahren. Die Spezialitet dauert drei Jahren und die Subspezialitet neue drei Jahren.
Zurzeit sind wir auf die Medizinische/Nevrologische Abteilung, und haben mehrere Tropenmedizinsche Krankheiten gesehen, unter anderem Malaria und Lepra. Alle Ärzte reden englisch, und der ganze Unterricht ist in Englisch. Die meisten Patienten reden aber nur Tamil und wir benützen ein „Turnusarzt“ als Dolmetscher.
In Indien ist alles ganz anders - sie fahren auf der linken Seite, die Kuhe gehen in den Strassen, die ganze Familie fährt auf ein Moped, inklusive das kleine Kind, und das Essen ist gut aber VIEL zu stark. „No spicy“ für ein Inder ist für uns immer noch sehr, sehr stark. =)
Wir haben Problemen gehabt als wir die Photos auslegen wollten, sie liegen deshalb auf Facebook. Fragt Susanne oder
søndag 6. september 2009
The Astrid Day!
Hei og hå!
Har nå fått koblet til vår egen data, så det blir både å,æ og ø - men ikke minst: litt bilder. Dagene flyr fort og snart har vi vært her en uke. Ser med glede at primærvalget til turnus strekker seg langt etter oss, så kanskje det vanker en mer sentral plass enn fryktet.. MEN Hammerfest skal jo være stas, sier "sikre" Steen-kilder, så det blir vel bra uansett.
MEN iktigst av alt i dag er å rope HURRA HURRA!! Astrid har bursdag! Håper du har det fint hjemme i høstværet, at du nyter kald og frisk luft og at det blir kakeparty på frk. Lunde! Klemmær sendes over verdensveven fra oss begge!
På vei rundt i byen her om dagen traff vi plutselig på en elefant. Angivelig helt vanlig, menvi syns nå han var litt snål - så den blei foreviget. Traff den igjen på kveldtid, den pleier å oppholde seg ved et hinduistisk tempel i byen - men på kvelden ryktes det at den tusler hjem til seg selv. Se det for deg!=)
Ellers sliter vi litt med varmen. 30-35 grader på natta kombinert med Kristins temperaturmåler gikk IKKE. Så nå har vi flytta igjen=) Denne gangen på et lite Home Stay med 6 rom, AIR CON, og andre ting vi gjerne vil ha. Litt med langtidsbeboere som er der, og på takterrassen er det et lite kjøkken og veldig sosialt. Ei fransk-indisk dame som bor der har til og med tilbudt Kristin å bli med på hennes private yoga-timer, så det kan jo bli spennende...Haha!Første time i morra!
Uansett, Blondie gikk på en liten smell på sykehuset her om dagen. Trur vel det kalles et godt, gammeldags solstikk. Kombinasjonen varme og dårlig lufting av det herlige myggnettet Kristin fikk av jentene var ikke så bra..Pesticid liksom... jaja, det endte iallefall med dårlig form, og vi blei kjørt hjem fra sjefslegen sjøl med streng beskjed om å ringe han hvis det skulle være noe som helst. " I will help you with the smallest things, don't hesitate to call my private number. I can fix medication, finances..Everything!" Snakk om omsorg! Dette er mannen alle de andre legene reiser seg for på morramøtet, og ingen setter seg før han har gjort tegn til det med hånden. Nesten som å være i kjerka..
Opplegget på sykehuset virker veldig bra. Sist fikk vi egen pasient og en ass.lege som tolk da pasientene ofte snakker tamil. God tid til anamnese og undersøkelse, så får vi litt id på biblioteket for å prøve å finne ut hva pasienten har. tilbake til Dr. AP Singh (sjæfen) med forslag til diagnose. Får da fasit, tilbake på bibliotek og lese seg opp. Sist var det lepra (eller som de kaller det her Hansen's Disease..=)) med mulig sklerodermi. Tilbake for diskusjon om sykdommen sammen med sjæfen, samt felles udnersøkelse og bildetaking av relevante funn. Sist var det meningen at vi skulle gå videre på hudavd. og se på andre leprautslett sammen med overlege der, og deretter på patologen for å se på biopsier. Så her blir det gjort ordentlig, problemet var bare at vi måtte dra hjem pga Kristins dårlige form.
Men, gleder oss til i morra og nye utfordringer. Han kan fortelle at revmatisk feber , tetanus, rabies, japansk encefalitt, tub, malaria osv er det masse å se av. MORO!=)
Formen er bra hos oss bgge nå, men merker at vi ikke er helt komfortable med klimaet. Håper dere alle har det bra! Så ut som elefant bildet blei kjempestort, men skal prøve å laste opp litt flere etterhvert. Blant annet av Alexander hos barbereren, han hadde "Extreme Makeover India Edition" nylig=)
onsdag 2. september 2009
Paa plass i Pondicherry
Hei alle sammen!
Naa er vi paa plass, og har allerede faatt vaart hjem nr.2: et ashram som heter New Guesthouse, og som ligger i den franske delen. Her er det meditasjon for alle penga, og vi har til og med innetid kl 2230..Men til 12 kroner natta for begge to finner vi oss i det..:)
Foerste moetet med India var selvfoelgelig en som proevde aa lure oss for penger, men vi blei reddet i siste sekund. Etterpaa fulgte en strabasioes kjoeretur fra flyplassen i verdens minste bil, i moerket kjoerte vi rally og slalom mellom de hellige kuene. Alexander dro paa seg sikkerhetsbeltet, og sjaafoeren sa hoeyt: "Safety?! Haha!!".. men vi kom hele fram. Alle syns vi er severdigheter, og Kalle - her er vi virkelig giganter, ingen tvil om det!!:)
Vi var foerste dag paa sykehuset i gaar, og alle er veldig hyggelige. Vi begynner paa nevrologi, og vaar sjef AP Singh er en helvetes kloepper i nevroanatomi. Her tolkes rotkompresjon utifra vanlige roentgen cervikalcolumna, og han tolker hypotrofi i haandmuskulatur utifra hvor nervelesjonen kan ligge. MR er for pyser (og kun veldig rike pasienter). Vi har sett vaart foerste 40-manns rom, fine Singsakerfruer har ingenting her aa gjoere..Kristin trudde hun saa et lik liggende i gangen, men sengene ser ut som liktraller og de som foerst er saa syke at de legges inn er vel nesten per definisjon doed. Ingen madrass og et hvitt teppe over, flere enn denne blonde dama kunne tatt feil..Akuttfunksjon paa heis mangler totalt, den - som alt annet - kommen naar den kommer. Vi saa en kar som var intubert og blei bagget, han maatte pent vente i koe som alle andre (med sine titall paaroerende). Ja, dte er annerledes!!:) Vi er aalikevel paa et privat sykehus, og det er gode forhold der. MEN: vi fikk sjekka ut indisk byraakrati da vi skulle faa oss busskort til sykehuset!!Haha! Det tok totalt 4,5 time og involverte ca 13 personer eksklusive oss.. dette foerte til at vi lagde et flytskjema i dagboka, det viste seg at vi var innom 11 steder for aa naa maalet. Alle vil hjelpe og er veldig blide, rister paa hodet - men mener egentlig "ja"...
De har ogsaa et medisinsk fakultet der, og det finnes ingen slinger i valsen. Fullt navn og karakter henges opp etter hver eksamen,. Ved fravaer henges navnet ditt opp, med beskjed om at du maa skriftlig argumentere for fravaeret - eller utkastelse. Det er 5,5 aars studium inkludert 1 aar turnus, de starter naar de er 17 aar. 3 aar spesialisering, og 3 aar grenspesialisering.. Andre boller paa mange maater!
Det er varmt og klamt, heldigvis overskya. Det er monsoon naa, og inderne syns det er kaldt.De gaar i olabukse, skjorte, skinnsko og legefrakk paa jobb,- og her er det forresten obligatorisk med stetoskop rundt halsen. Hva hadde Dr. Takle sagt?:) Vaart nye hjem har ikke aircon, det kan bli spennende. Kristin prover aa kle seg tekkelig i indisk stil, noe som foerer til flere lag. HER skulle du vaert JOHNSEN!? Ae schvette..
Det finnes noen kantiner paa sykehuset, men vi trur vi skal droeye det litt.. Som Dr. Singh sa: "If you eat here I really hope you brought a lot of Metronidazole!!"
Magnus og Emma: vi spiste Vegetable Punjabi foerste kvelden, er dere stolte..? Fikk beskjed om at de skulle lage en mild variant (no spicy), kyss meg i r@#$^va!! Men det gikk ned..
Easy: tusen takk for dagbok, den kommer veldig godt med - skal vise dere naar jeg kommer hjem.
Mamma og Pappa Fryd: alt er bra, det droeyer med indisk tlf nr da det er sykt mye byraakrati.. Svarer paa mailen deres seinere..:)
Mamma og Pappa Frodahl: kikk paa flybilletter, dette er en opplevelse!
Naa er vi paa plass, og har allerede faatt vaart hjem nr.2: et ashram som heter New Guesthouse, og som ligger i den franske delen. Her er det meditasjon for alle penga, og vi har til og med innetid kl 2230..Men til 12 kroner natta for begge to finner vi oss i det..:)
Foerste moetet med India var selvfoelgelig en som proevde aa lure oss for penger, men vi blei reddet i siste sekund. Etterpaa fulgte en strabasioes kjoeretur fra flyplassen i verdens minste bil, i moerket kjoerte vi rally og slalom mellom de hellige kuene. Alexander dro paa seg sikkerhetsbeltet, og sjaafoeren sa hoeyt: "Safety?! Haha!!".. men vi kom hele fram. Alle syns vi er severdigheter, og Kalle - her er vi virkelig giganter, ingen tvil om det!!:)
Vi var foerste dag paa sykehuset i gaar, og alle er veldig hyggelige. Vi begynner paa nevrologi, og vaar sjef AP Singh er en helvetes kloepper i nevroanatomi. Her tolkes rotkompresjon utifra vanlige roentgen cervikalcolumna, og han tolker hypotrofi i haandmuskulatur utifra hvor nervelesjonen kan ligge. MR er for pyser (og kun veldig rike pasienter). Vi har sett vaart foerste 40-manns rom, fine Singsakerfruer har ingenting her aa gjoere..Kristin trudde hun saa et lik liggende i gangen, men sengene ser ut som liktraller og de som foerst er saa syke at de legges inn er vel nesten per definisjon doed. Ingen madrass og et hvitt teppe over, flere enn denne blonde dama kunne tatt feil..Akuttfunksjon paa heis mangler totalt, den - som alt annet - kommen naar den kommer. Vi saa en kar som var intubert og blei bagget, han maatte pent vente i koe som alle andre (med sine titall paaroerende). Ja, dte er annerledes!!:) Vi er aalikevel paa et privat sykehus, og det er gode forhold der. MEN: vi fikk sjekka ut indisk byraakrati da vi skulle faa oss busskort til sykehuset!!Haha! Det tok totalt 4,5 time og involverte ca 13 personer eksklusive oss.. dette foerte til at vi lagde et flytskjema i dagboka, det viste seg at vi var innom 11 steder for aa naa maalet. Alle vil hjelpe og er veldig blide, rister paa hodet - men mener egentlig "ja"...
De har ogsaa et medisinsk fakultet der, og det finnes ingen slinger i valsen. Fullt navn og karakter henges opp etter hver eksamen,. Ved fravaer henges navnet ditt opp, med beskjed om at du maa skriftlig argumentere for fravaeret - eller utkastelse. Det er 5,5 aars studium inkludert 1 aar turnus, de starter naar de er 17 aar. 3 aar spesialisering, og 3 aar grenspesialisering.. Andre boller paa mange maater!
Det er varmt og klamt, heldigvis overskya. Det er monsoon naa, og inderne syns det er kaldt.De gaar i olabukse, skjorte, skinnsko og legefrakk paa jobb,- og her er det forresten obligatorisk med stetoskop rundt halsen. Hva hadde Dr. Takle sagt?:) Vaart nye hjem har ikke aircon, det kan bli spennende. Kristin prover aa kle seg tekkelig i indisk stil, noe som foerer til flere lag. HER skulle du vaert JOHNSEN!? Ae schvette..
Det finnes noen kantiner paa sykehuset, men vi trur vi skal droeye det litt.. Som Dr. Singh sa: "If you eat here I really hope you brought a lot of Metronidazole!!"
Magnus og Emma: vi spiste Vegetable Punjabi foerste kvelden, er dere stolte..? Fikk beskjed om at de skulle lage en mild variant (no spicy), kyss meg i r@#$^va!! Men det gikk ned..
Easy: tusen takk for dagbok, den kommer veldig godt med - skal vise dere naar jeg kommer hjem.
Mamma og Pappa Fryd: alt er bra, det droeyer med indisk tlf nr da det er sykt mye byraakrati.. Svarer paa mailen deres seinere..:)
Mamma og Pappa Frodahl: kikk paa flybilletter, dette er en opplevelse!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)