torsdag 29. oktober 2009
"The New Age will come in 2018!"
Ja, nå kjære Thomas Kaupang, håper vi på litt cred her – nå har vi prøvd både New Age meditasjon og refleksologi på en og samme dag. Og det viste seg å være så opplevelsesrikt at det blei et nytt blogginnslag før avreise til Dharamsala.
Utenfor Pondicherry ligger Auroville som er et skikkelig 68’er prosjekt. Byen er bygd av ”The Mother” til ære for Sri Arubindo, og målet er å forene mennesker til tross for sosial status, utdannelsesnivå, religion, kjønn og nasjonalitet. Vår yogalærer ”Shanti” (som betyr fred) har snakket mye om at vi må se Matrimandir, Aurovilles store meditasjonsbygg. Vi var der på lørdag og så den utenfra, det er en stor gullbedekt kule som innbyggeren har brukt 37 år på å bygge og som omkranses av tolv pilarer. Nysgjerrigheten pirret, og vi booket oss på meditasjonssession inne i dette mirakelet tre dager senere. Vi blei litt skeptiske da vi spurte ”Shanti” om hun kunne lære oss litt meditasjonsteknikk, og hvor hun sporet helt av og virkelig kom med New Ages dommedagsprofeti. Så får vi se om det blir en stor naturkatastrofe 21.12.09 (”This is something everybody knows my dear, haven’t you heard?!”), og om de av oss som ikke bedriver yoga og meditasjon blir utryddet i 2018. Fotonenergien vil da utrydde de av oss som ikke har god karma og chakras som kan motstå dette. Da kommer angivelig ”The New Age”, og ingen vil være fattig eller rik lenger, kloden vil være harmonisk og ren. Med dette ferskt i minnet dro vi i vei en tidlig morgen for å kanskje ha en ørliten sjanse til å overleve år 2018…
På venteområdet var det mennesker fra alle mulige land, noen så tilsynelatende mindre psykiatrisk friske ut enn andre. Vi blei litt bekymra for den tyske, eldre kvinnen som skiftet mellom å prikke seg hardt på øyelokkene og kaste vilt med hodet. Den unge franskmannen med lilla bukser som helst ville kose på Banyantreet var også litt merkelig. Åpnere sinn har vi vel aldri hatt.. Etter hvert kom det en del eldre indiske menn med lange, hvite kurtaer (skjorter) og hvite bukser. De så ut som de hadde vært ute en meditasjonsdag før, og høvdingen i forsamlingen hadde en t-skjorte hvor det sto ”Silence is power”. Kristin blei stadig mer taletrengt, og litt nervøs for å sprekke og vise seg som et undermenneske i denne forsamling. Matrimandir ligger i et vakkert parkområde med tolv ulike hager hvor alle har en hovedblomst, og et stort Banyantre danner sentrum i hele byen. Utrolig flott. Straks kom vår guide, en amerikaner med navnet ”B”. Med stråhatt, og stankelbein langet han av sted med denne merkelige flokken på slep. En ekte 68’er, som har bodd i Auroville siden ’74 og har vært med å bygge store deler av Matrimandir.
Bygget var en opplevelse i seg sjøl, og enhver arkitektspire burde sett og opplevd Matrimandir. Det var litt spooky å entre denne store gullkula som henger over bakken i fire pilarer og omringet av tolv nye pilarer. Vi gikk opp en trapp og inni en enorm kule som var helt oransje/rosa på innsiden. Det var som en blanding av ”Space Invaders” og en katedral. Vann sildret og rant i veggene, og flere steder var det glass slik at en kunne se ut av denne kula. Etter å ha gått opp en enorm spiraltrapp som fulgte veggene i kula, entret vi ”the upper chambre”. Dette er selve kronen på verket, og består av hvite marmorvegger, hvitt vegg-til-vegg teppe og nok engang tolv marmorpilarer. I sentrum av rommet står en enorm krystall, og over den er rommets eneste lysinngang. Sola reflekteres ned i krystallen og sprer seg i rommet. I periferien av denne krystallen kan en sitte og meditere. Rommet har en enorm resonans, og vi fikk klar beskjed av ”B” om å gå ut hvis en skulle hoste el.l. Her kom våre garvede indere til sin rett, disse eldre og hvitkledde menn både hostet og feis uten blygsel… Etter at det var over (og Kristin kom over at denne krystallen burde vært tørket for støv oftere), så skulle vi meditere oss til et sannere jeg. Vi får håpe at det holdt, og at våre liv blir spart ved de kommende katastrofer. Det sto i alle fall ikke på innsatsen, og vi var begge enig om at det hele hadde vært en stor opplevelse.
På vei tilbake havnet vi i samme elektrisk drevne bil som ”Silence is power”-mannen. Etter å ha observert hans meditasjonsteknikk som var så preget av kroppslyder, var ikke budskapet så skremmende lenger. Det viste seg at mannen pratet som en foss, og i løpet av tre minutters kjøretur hadde han spurt oss ut om vår religiøse status, yrke, nasjonalitet og hva vi mente var meninga med livet. Bak to tjukke hornbriller, ristet han litt på hodet da vi sa vi trodde mer på vitenskapen enn en Gud og avsluttet med at ”We have to discuss this more later, I am sure you misunderstood something”.
På vei hjem fant vi ut at dette var dagen for å prøve refleksologi, og det bar av sted på ayurvedisk behandlingssted igjen. Kan ikke si at det var noen annet enn fot- og håndmassasje, men nå er det i alle fall prøvd en gang for alle. Tarmen ytret ingen meninger, og nyrene virket fornøyd – det var intet å spore av ulumskheter under foten. Ingen diagnose denne gang heller..
Etter Matrimandir fikk vi oppgave av ”Shanti” å beskrive hva vi hadde sett inne i krystallen. Kristin så sjø og gamle kjente, nokså kjedelig i grunn. Alexander derimot så fanger i konsentrasjonsleir, og deretter nonner. Dette ble tolket av ”Shanti” til å bety at fangene var en tidligere inkarnasjon av hans tidligere jeg, og at krystallen speilet hans indre slik at han kunne begynne å tilgi sine tidligere mishandlere – dermed for å hele underbevisste sår i sjelen. Nonner var interessante da han måtte jobbe mer med sin religiøse side.
Monsunen har virkelig slått til og det allerede nokså intermitterende elektriske systemet knirker. I dag tidlig fryktet vi at vi måtte padle rickshawen (liten trehjuling som er åpen og brukes til å transportere folk) vår over en liten dam i gata, men det gikk akkurat uten oversvømmelse og per motorkraft. Alexander fikk skylt hele seg, da motgående trafikk ikke var spesielt hensynsfulle. Det regner, lyner og tordner – temperaturen har heldigvis falt og palmene får kjørt seg skikkelig.
Våre siste dager på sykehuset er her, og selv om det er godt, så skal det blir rart å dra i fra alle de hyggelige menneskene her. De er dyktige leger, som virkelig gjør det beste ut av de midlene de har til rådighet. De lever tett-i-tett med et medisinsk miljø preget av alternativ medisinere og tradisjonell medisin, og aner ofte ikke hva pasientene har tatt av oljer/medisiner/planter når de kommer inn i akuttmottaket. Dr. Singh og Dr. Kiran er akademikere til fingerspissene og lærer oss stadig noe om våre antatte ”hjemmeområder” som for eksempel europeisk historie, bibelsitater osv. Det er bare å ta av seg hatten, selv om helsevesenet utfører jobben sin på en måte som til tider hadde kvalifisert til store overskrifter i avisene hjemme. Men dette er jo ikke hjemme, det er India og her er alt så annerledes.
Utenfor Pondicherry ligger Auroville som er et skikkelig 68’er prosjekt. Byen er bygd av ”The Mother” til ære for Sri Arubindo, og målet er å forene mennesker til tross for sosial status, utdannelsesnivå, religion, kjønn og nasjonalitet. Vår yogalærer ”Shanti” (som betyr fred) har snakket mye om at vi må se Matrimandir, Aurovilles store meditasjonsbygg. Vi var der på lørdag og så den utenfra, det er en stor gullbedekt kule som innbyggeren har brukt 37 år på å bygge og som omkranses av tolv pilarer. Nysgjerrigheten pirret, og vi booket oss på meditasjonssession inne i dette mirakelet tre dager senere. Vi blei litt skeptiske da vi spurte ”Shanti” om hun kunne lære oss litt meditasjonsteknikk, og hvor hun sporet helt av og virkelig kom med New Ages dommedagsprofeti. Så får vi se om det blir en stor naturkatastrofe 21.12.09 (”This is something everybody knows my dear, haven’t you heard?!”), og om de av oss som ikke bedriver yoga og meditasjon blir utryddet i 2018. Fotonenergien vil da utrydde de av oss som ikke har god karma og chakras som kan motstå dette. Da kommer angivelig ”The New Age”, og ingen vil være fattig eller rik lenger, kloden vil være harmonisk og ren. Med dette ferskt i minnet dro vi i vei en tidlig morgen for å kanskje ha en ørliten sjanse til å overleve år 2018…
På venteområdet var det mennesker fra alle mulige land, noen så tilsynelatende mindre psykiatrisk friske ut enn andre. Vi blei litt bekymra for den tyske, eldre kvinnen som skiftet mellom å prikke seg hardt på øyelokkene og kaste vilt med hodet. Den unge franskmannen med lilla bukser som helst ville kose på Banyantreet var også litt merkelig. Åpnere sinn har vi vel aldri hatt.. Etter hvert kom det en del eldre indiske menn med lange, hvite kurtaer (skjorter) og hvite bukser. De så ut som de hadde vært ute en meditasjonsdag før, og høvdingen i forsamlingen hadde en t-skjorte hvor det sto ”Silence is power”. Kristin blei stadig mer taletrengt, og litt nervøs for å sprekke og vise seg som et undermenneske i denne forsamling. Matrimandir ligger i et vakkert parkområde med tolv ulike hager hvor alle har en hovedblomst, og et stort Banyantre danner sentrum i hele byen. Utrolig flott. Straks kom vår guide, en amerikaner med navnet ”B”. Med stråhatt, og stankelbein langet han av sted med denne merkelige flokken på slep. En ekte 68’er, som har bodd i Auroville siden ’74 og har vært med å bygge store deler av Matrimandir.
Bygget var en opplevelse i seg sjøl, og enhver arkitektspire burde sett og opplevd Matrimandir. Det var litt spooky å entre denne store gullkula som henger over bakken i fire pilarer og omringet av tolv nye pilarer. Vi gikk opp en trapp og inni en enorm kule som var helt oransje/rosa på innsiden. Det var som en blanding av ”Space Invaders” og en katedral. Vann sildret og rant i veggene, og flere steder var det glass slik at en kunne se ut av denne kula. Etter å ha gått opp en enorm spiraltrapp som fulgte veggene i kula, entret vi ”the upper chambre”. Dette er selve kronen på verket, og består av hvite marmorvegger, hvitt vegg-til-vegg teppe og nok engang tolv marmorpilarer. I sentrum av rommet står en enorm krystall, og over den er rommets eneste lysinngang. Sola reflekteres ned i krystallen og sprer seg i rommet. I periferien av denne krystallen kan en sitte og meditere. Rommet har en enorm resonans, og vi fikk klar beskjed av ”B” om å gå ut hvis en skulle hoste el.l. Her kom våre garvede indere til sin rett, disse eldre og hvitkledde menn både hostet og feis uten blygsel… Etter at det var over (og Kristin kom over at denne krystallen burde vært tørket for støv oftere), så skulle vi meditere oss til et sannere jeg. Vi får håpe at det holdt, og at våre liv blir spart ved de kommende katastrofer. Det sto i alle fall ikke på innsatsen, og vi var begge enig om at det hele hadde vært en stor opplevelse.
På vei tilbake havnet vi i samme elektrisk drevne bil som ”Silence is power”-mannen. Etter å ha observert hans meditasjonsteknikk som var så preget av kroppslyder, var ikke budskapet så skremmende lenger. Det viste seg at mannen pratet som en foss, og i løpet av tre minutters kjøretur hadde han spurt oss ut om vår religiøse status, yrke, nasjonalitet og hva vi mente var meninga med livet. Bak to tjukke hornbriller, ristet han litt på hodet da vi sa vi trodde mer på vitenskapen enn en Gud og avsluttet med at ”We have to discuss this more later, I am sure you misunderstood something”.
På vei hjem fant vi ut at dette var dagen for å prøve refleksologi, og det bar av sted på ayurvedisk behandlingssted igjen. Kan ikke si at det var noen annet enn fot- og håndmassasje, men nå er det i alle fall prøvd en gang for alle. Tarmen ytret ingen meninger, og nyrene virket fornøyd – det var intet å spore av ulumskheter under foten. Ingen diagnose denne gang heller..
Etter Matrimandir fikk vi oppgave av ”Shanti” å beskrive hva vi hadde sett inne i krystallen. Kristin så sjø og gamle kjente, nokså kjedelig i grunn. Alexander derimot så fanger i konsentrasjonsleir, og deretter nonner. Dette ble tolket av ”Shanti” til å bety at fangene var en tidligere inkarnasjon av hans tidligere jeg, og at krystallen speilet hans indre slik at han kunne begynne å tilgi sine tidligere mishandlere – dermed for å hele underbevisste sår i sjelen. Nonner var interessante da han måtte jobbe mer med sin religiøse side.
Monsunen har virkelig slått til og det allerede nokså intermitterende elektriske systemet knirker. I dag tidlig fryktet vi at vi måtte padle rickshawen (liten trehjuling som er åpen og brukes til å transportere folk) vår over en liten dam i gata, men det gikk akkurat uten oversvømmelse og per motorkraft. Alexander fikk skylt hele seg, da motgående trafikk ikke var spesielt hensynsfulle. Det regner, lyner og tordner – temperaturen har heldigvis falt og palmene får kjørt seg skikkelig.
Våre siste dager på sykehuset er her, og selv om det er godt, så skal det blir rart å dra i fra alle de hyggelige menneskene her. De er dyktige leger, som virkelig gjør det beste ut av de midlene de har til rådighet. De lever tett-i-tett med et medisinsk miljø preget av alternativ medisinere og tradisjonell medisin, og aner ofte ikke hva pasientene har tatt av oljer/medisiner/planter når de kommer inn i akuttmottaket. Dr. Singh og Dr. Kiran er akademikere til fingerspissene og lærer oss stadig noe om våre antatte ”hjemmeområder” som for eksempel europeisk historie, bibelsitater osv. Det er bare å ta av seg hatten, selv om helsevesenet utfører jobben sin på en måte som til tider hadde kvalifisert til store overskrifter i avisene hjemme. Men dette er jo ikke hjemme, det er India og her er alt så annerledes.
søndag 25. oktober 2009
Candlelight dinner the Indian way
I dag har vi vært hjemme hos eieren (Nallam) av vårt ”home stay”, og det var en opplevelse. I hans hus bor det ti mennesker, altså tre generasjoner. Det vil si Nallam med kone og to barn, Nallams bror med kone og to barn og hans to foreldre.
Så fort vi kom innenfor dørene blei vi plassert i sofakroken, pils og snacks ble servert. Da hans far er gammel øyelege, ble det mange historier fra medisinsk svunnen tid. Da Nallams bestefar var en av de første legene i Pondy, og da han angivelig var den eneste som opererte noen (da uten bedøvelse)her, er han familiens store helt. Familien har laget en bok til minne om han i forbindelse hans 100 års dag som var i 2008. Han døde i ’76, og boka fikk vi se med en gang vi kom inn i huset.
Mennene og Kristin fikk sitte i sofaen, mens barn og de resterende kvinnene måtte stå i bakgrunnen. Ikke lenge etter ankomst kom bryllupsalbumet på bordet. Nallam giftet seg i 1996, ”et fornuftsekteskap uten kjærlighet” sier han selv. I bryllupet var det over 500 personer, i indiske bryllup mente han det kunne være opptil 10.000 gjester.
Så var det bordsetting, og til vår overraskelse var det bare fire, ikke tolv, tallerkener på bordet. Nok en gang var det ”de høye herrer” og den hvite madammen som fikk mat. Barna satt tålmodig ved siden av og ventet på sin tur. Hvilke norske 10åringer hadde gjort det?
Bordet bugnet av mat, og vi blei servert fortløpende. Det smakte fantastisk godt, og det var pickles, raitha, parota, vegetable curry, prawn curry, briyani, curd rice, nudler – alt. Frua i huset må ha beregnet et norsk fotballag, og Kristin begynte desperat å takke nei etter den 3. runden med servering. Alexander holdt selvfølgelig ut lenger, men måtte til slutt se seg (for)tapt han også. Kona agerte på Nallams minste vink, og etter middag kom selvfølgelig dessert… Da vi i etterkant skrøt av hans kone, og hvor flink hun var til å lage mat fikk vi til svar ”Yes, she is a good wife – she is very obedient.”
Raskt etterpå blei vi transportert hjem, men før avreise måtte vi innstendig love å ringe dem hvis noe som helst skulle skje oss i India. Inderne er snåle sånn, i det offentlige rom er det ”den sterkestes rett”, bare på vei inni en buss er det spisse albuer og kamp for tilværelsen. Men hvis du er deres gjest og/eller venn, stiller de opp 100 prosent, 24 timer syv dager i uka.
Lørdag drar vi videre til Dharamsala, da er det planlagt tre uker i Himalaya hvor to uker skal tilbringes på Tibetan Delek Hospital. Det skal bli godt med lavere temperatur, alle her bekymrer seg jo for at vi skal fryse i hjel der oppe. ”Uff så kaldt!! 20 grader sa du? Å nei og nei, har dere nok klær da?!” Så neste blogginnslag kommer nok fra ”Little Lhasa”. Ha det bra så lenge.
Forresten; det er litt usikkert om våre indiske telefonnummer kommer til å fungere der i nord. Vi får aldri helt klarhet i det, men hvis så er tilfelle gir vi beskjed.
Så fort vi kom innenfor dørene blei vi plassert i sofakroken, pils og snacks ble servert. Da hans far er gammel øyelege, ble det mange historier fra medisinsk svunnen tid. Da Nallams bestefar var en av de første legene i Pondy, og da han angivelig var den eneste som opererte noen (da uten bedøvelse)her, er han familiens store helt. Familien har laget en bok til minne om han i forbindelse hans 100 års dag som var i 2008. Han døde i ’76, og boka fikk vi se med en gang vi kom inn i huset.
Mennene og Kristin fikk sitte i sofaen, mens barn og de resterende kvinnene måtte stå i bakgrunnen. Ikke lenge etter ankomst kom bryllupsalbumet på bordet. Nallam giftet seg i 1996, ”et fornuftsekteskap uten kjærlighet” sier han selv. I bryllupet var det over 500 personer, i indiske bryllup mente han det kunne være opptil 10.000 gjester.
Så var det bordsetting, og til vår overraskelse var det bare fire, ikke tolv, tallerkener på bordet. Nok en gang var det ”de høye herrer” og den hvite madammen som fikk mat. Barna satt tålmodig ved siden av og ventet på sin tur. Hvilke norske 10åringer hadde gjort det?
Bordet bugnet av mat, og vi blei servert fortløpende. Det smakte fantastisk godt, og det var pickles, raitha, parota, vegetable curry, prawn curry, briyani, curd rice, nudler – alt. Frua i huset må ha beregnet et norsk fotballag, og Kristin begynte desperat å takke nei etter den 3. runden med servering. Alexander holdt selvfølgelig ut lenger, men måtte til slutt se seg (for)tapt han også. Kona agerte på Nallams minste vink, og etter middag kom selvfølgelig dessert… Da vi i etterkant skrøt av hans kone, og hvor flink hun var til å lage mat fikk vi til svar ”Yes, she is a good wife – she is very obedient.”
Raskt etterpå blei vi transportert hjem, men før avreise måtte vi innstendig love å ringe dem hvis noe som helst skulle skje oss i India. Inderne er snåle sånn, i det offentlige rom er det ”den sterkestes rett”, bare på vei inni en buss er det spisse albuer og kamp for tilværelsen. Men hvis du er deres gjest og/eller venn, stiller de opp 100 prosent, 24 timer syv dager i uka.
Lørdag drar vi videre til Dharamsala, da er det planlagt tre uker i Himalaya hvor to uker skal tilbringes på Tibetan Delek Hospital. Det skal bli godt med lavere temperatur, alle her bekymrer seg jo for at vi skal fryse i hjel der oppe. ”Uff så kaldt!! 20 grader sa du? Å nei og nei, har dere nok klær da?!” Så neste blogginnslag kommer nok fra ”Little Lhasa”. Ha det bra så lenge.
Forresten; det er litt usikkert om våre indiske telefonnummer kommer til å fungere der i nord. Vi får aldri helt klarhet i det, men hvis så er tilfelle gir vi beskjed.
mandag 19. oktober 2009
Nur noch zwei Wochen in Pondy
Sieben Wochen in Pondicherry sind schon vorbei, und es wir bald zeit umzuziehen. Das guest house hat uns gut gefallen, und wir brauchten nicht mehr umziehen. Die Temperatur ist auch nicht mehr so slimm – sind jetzt nur noch 35 Grad, anstatt den ursprünglichen 40! Nachts geht die Temperatur bis auf 25 Grad hinunter, aber es ist jetzt auch wie die Inder es sagen –”cold season”!
Wir sind aber nicht nur in Pondicherry gewesen. Einen Tag waren wir in Mamallapuram (zwischen Pondi und Chennai), die über 1300 Jahre alten Tempel anzuschauen. Sie stehen auf Unesco’s „world heritage site“-liste, und ist dann auch ein berühmtes Turistenziel. Die Tempeln waren schön, aber die Stadt anstrengend - laut, dreckig und mit SEHR vielen Bettlern. In Pondicherry dagegen ist alles ziemlich ruhig, jedenfalls im französischen Teil wo wir wohnen. Aber dann nennen auch die Inder Pondicherry für „India light“!
India ist die Diabeteshauptstadt der Welt – sie haben nicht nur die größte Anzahl von Diabetiker, auch den größten Anteil mit ganze 15% (und der wächst und wächst)! Vielleicht nicht komisch – sie essen extrem kaloriereiches Essen, und Trainieren ist in der Hitze schwierig. Wir haben ein Fitnesstudio gefunden (mit westlichen Gründern) das jetzt ein Jahr offen war. Dorthin gehen fast nur weiße, aber ab und zu sehen wir auch Inder, aber warum kann man sich fragen. Schwitzen tuhen sie nicht, und wenn sie mit geräte Übungen machen, dann tuhen sie es immer ganz, ganz kurz, und immer ohne Gewicht draufzulegen. Letztes Mal war neuer Rekord – ein Inder ist gekommen, ist ein bisschen im Zimmer herumgegangen, hat sich mit der Zeitung auf einer der Geräte hingelegt, 15-20min die Zeitung gelesen, und ist dann wieder heimgegangen! Super training!
Anfangs gab das Essen uns Schwierigkeiten. Anders, stark und auch nicht immer so gut. Jetzt geht es aber besser, wir haben unsere Favoriten gefunden, und wir können mehr und mehr vom Indischen genüssen, und nicht nur wegen der Kräuter schwitzen. Wie die Inder essen wir aber noch nicht- sie essen warm drei Mal am Tag, und traditionell nur mit den Händen (ohne Besteck) und auf den Boden. Wir dagegen essen, wie zu Hause, ein kaltes Frühstück zu Hause und mittags unsere Jause im Krankenhaus. Abends gehen wir aber aus essen. In Auroville, gleich außerhalb der Stadt, gibt es eine Europäische Bäckerei, und unser freund Dr. Kiran bringt uns von dort frisches, dunkles Brot für unsere Jause. Mehrere Ärzte haben uns nämlich empfohlen nicht in der Krankenhauskantine zu essen – „Esst ihr dort hoffe ich ihr habt viel Metronidazol (Antibiotika) mitgenommen!“
Vor ein Paar Wochen kriegten wir plötzlich einen neuen Gast in unser Homestay. Sie heißt Lillian, studierte Medizin in Dublin, und wie wir, kriegte sie eine schlechte Turnusnummer, und musste deshalb auch 6 Monat warten. Bei der nächsten Ziehung hat sie aber glück gehabt, und startet in Februar ihr Turnus in der nähe von uns, in Gjøviks Nachbarstadt Lillehammer! In ihrer Wartezeit wollte sie auch etwas anderes erleben und fuhr zu einer Augenklinik in Orissa, eine von den nördlicheren Staten. Nach dem Krankenhausaufhalt wollte sie eine kleine Indiarundfahrt machen, und war dann plötzlich in Pondicherry!
Mit ihr haben wir ein Wochenende ein Taxi geliehen und sind nach Kodaikanal gefahren, eine sehr lange tour auf über 10 Stunden, und nicht 5 wie die Inder uns erklärten! Kodai ist eine der Hillstations die die Engländer gebaut haben um von der Hitze wegzukommen. Auf 2000meter waren es angenehme 15 Grad, für uns aber Tagsüber immer noch warm genug um mit kurze Hosen und Hemden zu gehen. Die Lokalen haben sich aber eingepackt, mit langen Hosen, Pullover, Anorakken, Mützen – ja, eigentlich die ganze Wintergarderobe! Die Stadt war angenehm – kleiner, weniger Auto, mehr gemütliche Leute, aber…jetzt waren plötzlich wir die Turistattraktionen – drei weiße Menschen – und alle gut über 1,80 (!) ist nichts normales. Eine durchsnittliche Damengrösse kann knapp über 1,50 sein, und bei Männern vielleicht 1,70. Wir haben die Tage im „kalten“ Klima genossen, kriegten aber schnell beim hinunterfahren wieder die normale Hitze. Lillian ist in der Zwischenzeit schon wieder weitergefahren, nach westen, nach Goa und weiter nach Mumbai (früher Bombay), wo sie wieder heimfliegt.
Im Krankenhaus waren wir die ersten 6 Wochen auf die Medizinische/ Neurologische Abteilung, letzte Woche auf der Pädiatrie, diese Woche Gynäkologie/ Obstetrikk und nächste Woche wieder Medizin, bevor die reise weitergeht. Dr.Kiran, unser Kontaktperson hier in Pondicherry, hat ein Studienfreund der in Dharamsala in ein Krankenhaus arbeitet, und er soll auch Dalai Lama’s persönliche Arzt sein! Dharamsala liegt am fuße der Himalaya, nördlich von der Hauptstadt Dehli. In Dharamsala ist die ganze tibetanische Regierung in Exil, und Dalai Lama wohnt auch dort. Wir haben jetzt mit Kirans Freund Kontakt aufgenommen, und hoffentlich können wir dort zwei Wochen bleiben. Er arbeitet auf Tibetan Delek Hospital (http://www.delekhospital.org/), ein kleines Krankenhaus mit nur 45 Betten, hauptsächlich für Kinder, Schwangere und Tuberkulosepatienten. Die Patienten zahlen nichts, das Krankenhaus ist idealistisch und non-profit und überlebt durch Spenden. Dharamsala soll eine in eine sehr schöne Gegend liegen, als Magnus (Kristins Bruder) in Dehli studierte war ein Wochenende dort, und hat nur positives darüber zu sagen.
Der Rest die Reise ist noch nicht ganz geplannt. Es wir aber jedenfalls ein paar Tage in Varanasi (dort auch wahrscheinlich auf ein guest house durch ein Freund von Kiran), Agra (Taj Mahal) und Dehli. Wir planen auch eine Tour rundherum in Rajasthan, genau wie ist aber noch nicht entschieden.
Hoffe es geht euch allen gut!
Alexander und Kristin
Wir sind aber nicht nur in Pondicherry gewesen. Einen Tag waren wir in Mamallapuram (zwischen Pondi und Chennai), die über 1300 Jahre alten Tempel anzuschauen. Sie stehen auf Unesco’s „world heritage site“-liste, und ist dann auch ein berühmtes Turistenziel. Die Tempeln waren schön, aber die Stadt anstrengend - laut, dreckig und mit SEHR vielen Bettlern. In Pondicherry dagegen ist alles ziemlich ruhig, jedenfalls im französischen Teil wo wir wohnen. Aber dann nennen auch die Inder Pondicherry für „India light“!
India ist die Diabeteshauptstadt der Welt – sie haben nicht nur die größte Anzahl von Diabetiker, auch den größten Anteil mit ganze 15% (und der wächst und wächst)! Vielleicht nicht komisch – sie essen extrem kaloriereiches Essen, und Trainieren ist in der Hitze schwierig. Wir haben ein Fitnesstudio gefunden (mit westlichen Gründern) das jetzt ein Jahr offen war. Dorthin gehen fast nur weiße, aber ab und zu sehen wir auch Inder, aber warum kann man sich fragen. Schwitzen tuhen sie nicht, und wenn sie mit geräte Übungen machen, dann tuhen sie es immer ganz, ganz kurz, und immer ohne Gewicht draufzulegen. Letztes Mal war neuer Rekord – ein Inder ist gekommen, ist ein bisschen im Zimmer herumgegangen, hat sich mit der Zeitung auf einer der Geräte hingelegt, 15-20min die Zeitung gelesen, und ist dann wieder heimgegangen! Super training!
Anfangs gab das Essen uns Schwierigkeiten. Anders, stark und auch nicht immer so gut. Jetzt geht es aber besser, wir haben unsere Favoriten gefunden, und wir können mehr und mehr vom Indischen genüssen, und nicht nur wegen der Kräuter schwitzen. Wie die Inder essen wir aber noch nicht- sie essen warm drei Mal am Tag, und traditionell nur mit den Händen (ohne Besteck) und auf den Boden. Wir dagegen essen, wie zu Hause, ein kaltes Frühstück zu Hause und mittags unsere Jause im Krankenhaus. Abends gehen wir aber aus essen. In Auroville, gleich außerhalb der Stadt, gibt es eine Europäische Bäckerei, und unser freund Dr. Kiran bringt uns von dort frisches, dunkles Brot für unsere Jause. Mehrere Ärzte haben uns nämlich empfohlen nicht in der Krankenhauskantine zu essen – „Esst ihr dort hoffe ich ihr habt viel Metronidazol (Antibiotika) mitgenommen!“
Vor ein Paar Wochen kriegten wir plötzlich einen neuen Gast in unser Homestay. Sie heißt Lillian, studierte Medizin in Dublin, und wie wir, kriegte sie eine schlechte Turnusnummer, und musste deshalb auch 6 Monat warten. Bei der nächsten Ziehung hat sie aber glück gehabt, und startet in Februar ihr Turnus in der nähe von uns, in Gjøviks Nachbarstadt Lillehammer! In ihrer Wartezeit wollte sie auch etwas anderes erleben und fuhr zu einer Augenklinik in Orissa, eine von den nördlicheren Staten. Nach dem Krankenhausaufhalt wollte sie eine kleine Indiarundfahrt machen, und war dann plötzlich in Pondicherry!
Mit ihr haben wir ein Wochenende ein Taxi geliehen und sind nach Kodaikanal gefahren, eine sehr lange tour auf über 10 Stunden, und nicht 5 wie die Inder uns erklärten! Kodai ist eine der Hillstations die die Engländer gebaut haben um von der Hitze wegzukommen. Auf 2000meter waren es angenehme 15 Grad, für uns aber Tagsüber immer noch warm genug um mit kurze Hosen und Hemden zu gehen. Die Lokalen haben sich aber eingepackt, mit langen Hosen, Pullover, Anorakken, Mützen – ja, eigentlich die ganze Wintergarderobe! Die Stadt war angenehm – kleiner, weniger Auto, mehr gemütliche Leute, aber…jetzt waren plötzlich wir die Turistattraktionen – drei weiße Menschen – und alle gut über 1,80 (!) ist nichts normales. Eine durchsnittliche Damengrösse kann knapp über 1,50 sein, und bei Männern vielleicht 1,70. Wir haben die Tage im „kalten“ Klima genossen, kriegten aber schnell beim hinunterfahren wieder die normale Hitze. Lillian ist in der Zwischenzeit schon wieder weitergefahren, nach westen, nach Goa und weiter nach Mumbai (früher Bombay), wo sie wieder heimfliegt.
Im Krankenhaus waren wir die ersten 6 Wochen auf die Medizinische/ Neurologische Abteilung, letzte Woche auf der Pädiatrie, diese Woche Gynäkologie/ Obstetrikk und nächste Woche wieder Medizin, bevor die reise weitergeht. Dr.Kiran, unser Kontaktperson hier in Pondicherry, hat ein Studienfreund der in Dharamsala in ein Krankenhaus arbeitet, und er soll auch Dalai Lama’s persönliche Arzt sein! Dharamsala liegt am fuße der Himalaya, nördlich von der Hauptstadt Dehli. In Dharamsala ist die ganze tibetanische Regierung in Exil, und Dalai Lama wohnt auch dort. Wir haben jetzt mit Kirans Freund Kontakt aufgenommen, und hoffentlich können wir dort zwei Wochen bleiben. Er arbeitet auf Tibetan Delek Hospital (http://www.delekhospital.org/), ein kleines Krankenhaus mit nur 45 Betten, hauptsächlich für Kinder, Schwangere und Tuberkulosepatienten. Die Patienten zahlen nichts, das Krankenhaus ist idealistisch und non-profit und überlebt durch Spenden. Dharamsala soll eine in eine sehr schöne Gegend liegen, als Magnus (Kristins Bruder) in Dehli studierte war ein Wochenende dort, und hat nur positives darüber zu sagen.
Der Rest die Reise ist noch nicht ganz geplannt. Es wir aber jedenfalls ein paar Tage in Varanasi (dort auch wahrscheinlich auf ein guest house durch ein Freund von Kiran), Agra (Taj Mahal) und Dehli. Wir planen auch eine Tour rundherum in Rajasthan, genau wie ist aber noch nicht entschieden.
Hoffe es geht euch allen gut!
Alexander und Kristin
onsdag 14. oktober 2009
Buss, bart, baby, bryllup og Balai Lama
Nå er det lenge siden sist vi skreiv på bloggen, og det er vel rett og slett fordi hverdagene har kommet til oss her også. Det begynner vel å bli på tide å flytte litt på seg, observatørrollen er snart utbrukt og det meste er sett i Pondy. Men noen småting er det likevel litt å fortelle om…
Buss. Collegebussen er for tida ekstremt overfylt, og ingen vet selvfølgelig hvorfor.. Det sylskarpe geografiske skillet mellom kvinner og menn inne i bussen må allikevel ikke brytes. Da overvekten av kvinner er nokså markant begynner det hele å bli litt komisk. Kvinner går inn den fremste inngangen og disponerer litt i overkant av halve arealet inne i bussen (den fremste delen). Menn benytter bakre inngangen, og de hersker over bakerste tropp. Her om dagen var det så fullt foran at det hang ei gammel dame med grått hår ut av inngangen foran, og bak blant gutta var det god plass. Kristin tok sjansen på å gå inn bak og gå framover mot damearealet. Dette falt ikke i god jord, og gutta blei veldig stressa over dette regelbruddet. Vanligvis står Kristin sild i tønne med damene, forleden blei det telt seks indiske kvinnekropper i kontakt med en norsk kvinnekropp samtidig. DA er det trangt (og da er nordmannen noe større enn inderen)! I gutteavdelingen har Kristin reine ballsalen, da ingen vil komme fysisk borti. Denne segregeringen er helt snål, og man har absolutt ikke venner av motsatt kjønn. Som Dr. Singh sier: ”It isn’t strange that Indian boys act like monkeys around women, they really don’t know what to do”. Forleden leste vi et harmdirrende avisinnlegg fra en kvinne som var indignert over mangelen på egne kvinnekøer på offentlige kontor, det hadde det vitterlig vært i gode, gamle dager... Sitat: ” So, women have to face the same hardship and ordeals that they face while travelling in a public bus or in a share auto. The office heads should initiate necessary steps in this regard!”
Bart er ”power”! Alexanders leppebehåring vokser vilt og frodig, til Kristins fortvilelse og indiske menns begeistring. I dag fikk vi en liten forklaring på den enorme barteforekomsten her nede. I følge Dr. Kiran er det kultur, og da han fjernet sin bart for noen år siden kunne han fortelle at flere av hans nærmeste blei svært skuffet og opprørt. ”They said I had lost the power in my face!” Alexander blei derfor sterkt oppfordret til å la herligheten gro, og før han fjernet den måtte han farge den svart, ”to add power”, og ta bilde av det hele. Man måtte jo minnes dette maskuline øyeblikk i ens liv…
Baby. Vi er nå på barneavdelinga, og selv om dagene blir seige i ny og ne ser vi jo interessante ting her også. Morgenvisitt på nyfødtintensiven har vel vært det mest lærerike så langt. Det er mye reumatisk feber med karditt og videre utviking til reumatisk hjertesykdom her. Rart å se 11 åringer med fulminant hjertesvikt og all verdens bilyder. I dag så vi også vår første Sydenhams chorea. Når vi først er inne på temaet ”baby” bør det nevnes en annen (faktisk bitteliten) artikkel som sto i ”The Hindu” her om dagen. Overskrift: ” Miraculous escape for baby born in train toilet”. Utdrag fra artikkel: ”Bhola Roy, his wife Rinku Roy and their son were travelling on the Tatanagar-Chhapra express. Around 11 p.m. Ms. Roy stepped into the toilet where she suddenly went into labour. The child was delivered in the toilet (HÆÆ?!), but fell through the outlet onto the tracks. Ms. Roy immediatly jumped off the moving train even before her husband or the co-passengers could pull the alarm chain.”. Alt gikk bra med mor og barn, men dette hadde kanskje vært forsidestoff i Norge eller..?
Bryllup er big deal i India. Som dere sikkert skjønner har det blitt en god del avislesing i det siste, og ”The Matrimonial Classifieds” er fantastisk lesning!! Her utlyses ønske om både brud og brudgom, men sjelden av den aktuelle giftepartner selv. Foreldre, tanter og onkler søker en bedre halvdel til sin pode eller lille-frøken. Eksempler: ” Wanted Tamil Muslim Bride. Very affluent parent owing international business establishments seek alliance for their son from very fair, slim and beautiful bride” eller ”Born-again Christian with Godly character seeks proffesionally bride”. Ofte står høyde, vekt, månedsinntekt og utdanningsnivå i annonsen, og det er side på side med kontaktannonser. En av de ansatte på sykehuset kom i dag med bryllupsinvitasjon til Dr. Kiran, og han var stolt som en hane. Da Kiran spurte hvem han giftet seg med, smilte han fra øre til øre og sa ”Hun har master i matte!!”
Balai Lama neste stopp? Innimellom aviser, Bollywoodfilmer og indisk popmusikk på PCen driver vi og planlegger videre reisevei. Dr. Kiran har kontakter overalt, blant annet i Varanasi og Dharamsala (McLeod Ganj). Planen er å fly videre for et par dager ved Ganges i den hellige by, og så snu nesa mot Himalaya. Han har en doktorkamerat i Dharamsala som viser seg å være Dalai Lamas private lege, og han er sjef på et bittelite sykehus som heter Tibetan Delek Hospital. Kun 45 senger, hovedsakelig tuberkulosepasienter, fødsler og pediatri. Drives kun på grunnlag av donasjoner og frivillig arbeid. Vi håper å få til 2 uker der i november, men ingenting er avtalt enda. Vi krysser fingrene! For de av dere som trudde vi var både nyforlova og smelt på tjukka kan vi peke lang nese, det lar nok fortsatt vente på seg en stund..;) Kos dere hjemme, vi snakkes! Og GOD TUR til New Zealand- Australia- Canada gjengen, gleder oss til å lese bloggen deres! Og ”Happy Diwali” forresten, her bryter den indiske storfestivalen løs (the festival of lights) til helga!
Buss. Collegebussen er for tida ekstremt overfylt, og ingen vet selvfølgelig hvorfor.. Det sylskarpe geografiske skillet mellom kvinner og menn inne i bussen må allikevel ikke brytes. Da overvekten av kvinner er nokså markant begynner det hele å bli litt komisk. Kvinner går inn den fremste inngangen og disponerer litt i overkant av halve arealet inne i bussen (den fremste delen). Menn benytter bakre inngangen, og de hersker over bakerste tropp. Her om dagen var det så fullt foran at det hang ei gammel dame med grått hår ut av inngangen foran, og bak blant gutta var det god plass. Kristin tok sjansen på å gå inn bak og gå framover mot damearealet. Dette falt ikke i god jord, og gutta blei veldig stressa over dette regelbruddet. Vanligvis står Kristin sild i tønne med damene, forleden blei det telt seks indiske kvinnekropper i kontakt med en norsk kvinnekropp samtidig. DA er det trangt (og da er nordmannen noe større enn inderen)! I gutteavdelingen har Kristin reine ballsalen, da ingen vil komme fysisk borti. Denne segregeringen er helt snål, og man har absolutt ikke venner av motsatt kjønn. Som Dr. Singh sier: ”It isn’t strange that Indian boys act like monkeys around women, they really don’t know what to do”. Forleden leste vi et harmdirrende avisinnlegg fra en kvinne som var indignert over mangelen på egne kvinnekøer på offentlige kontor, det hadde det vitterlig vært i gode, gamle dager... Sitat: ” So, women have to face the same hardship and ordeals that they face while travelling in a public bus or in a share auto. The office heads should initiate necessary steps in this regard!”
Bart er ”power”! Alexanders leppebehåring vokser vilt og frodig, til Kristins fortvilelse og indiske menns begeistring. I dag fikk vi en liten forklaring på den enorme barteforekomsten her nede. I følge Dr. Kiran er det kultur, og da han fjernet sin bart for noen år siden kunne han fortelle at flere av hans nærmeste blei svært skuffet og opprørt. ”They said I had lost the power in my face!” Alexander blei derfor sterkt oppfordret til å la herligheten gro, og før han fjernet den måtte han farge den svart, ”to add power”, og ta bilde av det hele. Man måtte jo minnes dette maskuline øyeblikk i ens liv…
Baby. Vi er nå på barneavdelinga, og selv om dagene blir seige i ny og ne ser vi jo interessante ting her også. Morgenvisitt på nyfødtintensiven har vel vært det mest lærerike så langt. Det er mye reumatisk feber med karditt og videre utviking til reumatisk hjertesykdom her. Rart å se 11 åringer med fulminant hjertesvikt og all verdens bilyder. I dag så vi også vår første Sydenhams chorea. Når vi først er inne på temaet ”baby” bør det nevnes en annen (faktisk bitteliten) artikkel som sto i ”The Hindu” her om dagen. Overskrift: ” Miraculous escape for baby born in train toilet”. Utdrag fra artikkel: ”Bhola Roy, his wife Rinku Roy and their son were travelling on the Tatanagar-Chhapra express. Around 11 p.m. Ms. Roy stepped into the toilet where she suddenly went into labour. The child was delivered in the toilet (HÆÆ?!), but fell through the outlet onto the tracks. Ms. Roy immediatly jumped off the moving train even before her husband or the co-passengers could pull the alarm chain.”. Alt gikk bra med mor og barn, men dette hadde kanskje vært forsidestoff i Norge eller..?
Bryllup er big deal i India. Som dere sikkert skjønner har det blitt en god del avislesing i det siste, og ”The Matrimonial Classifieds” er fantastisk lesning!! Her utlyses ønske om både brud og brudgom, men sjelden av den aktuelle giftepartner selv. Foreldre, tanter og onkler søker en bedre halvdel til sin pode eller lille-frøken. Eksempler: ” Wanted Tamil Muslim Bride. Very affluent parent owing international business establishments seek alliance for their son from very fair, slim and beautiful bride” eller ”Born-again Christian with Godly character seeks proffesionally bride”. Ofte står høyde, vekt, månedsinntekt og utdanningsnivå i annonsen, og det er side på side med kontaktannonser. En av de ansatte på sykehuset kom i dag med bryllupsinvitasjon til Dr. Kiran, og han var stolt som en hane. Da Kiran spurte hvem han giftet seg med, smilte han fra øre til øre og sa ”Hun har master i matte!!”
Balai Lama neste stopp? Innimellom aviser, Bollywoodfilmer og indisk popmusikk på PCen driver vi og planlegger videre reisevei. Dr. Kiran har kontakter overalt, blant annet i Varanasi og Dharamsala (McLeod Ganj). Planen er å fly videre for et par dager ved Ganges i den hellige by, og så snu nesa mot Himalaya. Han har en doktorkamerat i Dharamsala som viser seg å være Dalai Lamas private lege, og han er sjef på et bittelite sykehus som heter Tibetan Delek Hospital. Kun 45 senger, hovedsakelig tuberkulosepasienter, fødsler og pediatri. Drives kun på grunnlag av donasjoner og frivillig arbeid. Vi håper å få til 2 uker der i november, men ingenting er avtalt enda. Vi krysser fingrene! For de av dere som trudde vi var både nyforlova og smelt på tjukka kan vi peke lang nese, det lar nok fortsatt vente på seg en stund..;) Kos dere hjemme, vi snakkes! Og GOD TUR til New Zealand- Australia- Canada gjengen, gleder oss til å lese bloggen deres! Og ”Happy Diwali” forresten, her bryter den indiske storfestivalen løs (the festival of lights) til helga!
søndag 4. oktober 2009
"An Indian roadtrip" og bart
Hei og haa alle sammen!
Faar vel bare ta det forst som sist, Alexander har blitt stolt eier av bart. Gruppepresset blei for stort (?), og etter flere randomiserte undersokelser fant vi at 75-80% av indiske menn har bart - og som en del av integreringen har naa "Dr. Alex" startet et prosjekt han mener skal slutte med snurrebart. Kristin er ikke like fornoyd, men begynner nesten aa bli vant til dette utseendet. Vi lover bildedokumentasjon paa facebook om ikke lenge (ja, vi har faatt med oss kommentarene:)). Alexander var rimelig kry etter forste dag med bart, og hvor samtlige indiske kollegaer stemte i med utsagn som " That suits you very well, Sir" og "What a lovely change!". Kristin haaper den forsvinner for 18.desember iallefall..:)
I helga dro vi med Lillian Til Kodaikanal som er en liten fjellby paa 2100 moh sorvest for Pondicherry. Vi blei fortalt at kjoreturen tok 5 timer, og etter 10,5 var vi framme. Et punktert dekk tok jo litt tid, men reparasjon av det aktuelle dekket paa et lite provisorisk - og hoyst manuelt - vulkaniseringsverksted langs veien tok noooooe lengre tid... Vi hadde booket hotell via bekjente da det i utgangspunktet skulle vaere OVERfylt i herberget. Paa vei til Kodai skulle vi bare ringe og si at vi blei litt forsinket, men vi fant ut at hotellrommet vaart naa var utleid til noen andre. Etter mye om og men hadde de likevel hostet opp et ekstra rom til oss tre paa dette hotellet. Da vi kom fram 23.30, og skulle ringe etter veibeskrivelse saa var det ikke noe rom likevel...FINT! Etter MYE fram og tilbake blei det likevel et hotellrom, men tre stykk nordmenn var noksaa oppgitt over indisk effektivitet og avtaleevne der en periode..
Kodai viste seg likevel aa vaere flott! Apekatter og hoye fjelltopper med KJOLIG OG FRISK LUFT var ubeskrivelig godt. Menneskene her er veldig avslappet og mindre masete, og det var i det hele tatt et veldig hyggelig opphold. Nok en gang var vi turistattraksjoner, to jenter paa 1.80 og en mann paa 1.92 er ikke barnemat. Etter diverse fotorunder med totalt fremmede blei vi litt stive i gliset. Vi var definitivt i mindretall: det krydde av indere paa helgetur, de hutret og froys med orevarmere og ulltepper over sarier og lungier. Vi tuslet rundt i tynn genser og shorts, 15 grader var fantastisk! Og chai teen var av en eller annen grunn ekstra god der oppe i "kulda".. Vi avsluttet det hele med storveis buffet paa Carlton Hotel, maken til service og flott sted skal en lete lenge etter.
Paa vei hjemover igjen slapp vi av Lillian i Dindigul, og hun drar naa videre paa egenhaand rundt omkring i Sor-India. Vi haaper og trur det blir en kjempetur, ogsaa sees vi igjen til turnusstart i februar!
Ny uke, ny sykehusrunde. Vi vet det blir en uke med pediatri og en uke gynekologi/obstetrikk for vi drar, og det kan vaere greit med et lite skifte i tematikk snart - uansett hvor bra vi har det paa nevrologen/indremedisin.Haaper alle har det bra der hjemme, det ryktes om regn og sno i hoyden. Faar haape det blir skivaer snart, kos dere!!:)
Faar vel bare ta det forst som sist, Alexander har blitt stolt eier av bart. Gruppepresset blei for stort (?), og etter flere randomiserte undersokelser fant vi at 75-80% av indiske menn har bart - og som en del av integreringen har naa "Dr. Alex" startet et prosjekt han mener skal slutte med snurrebart. Kristin er ikke like fornoyd, men begynner nesten aa bli vant til dette utseendet. Vi lover bildedokumentasjon paa facebook om ikke lenge (ja, vi har faatt med oss kommentarene:)). Alexander var rimelig kry etter forste dag med bart, og hvor samtlige indiske kollegaer stemte i med utsagn som " That suits you very well, Sir" og "What a lovely change!". Kristin haaper den forsvinner for 18.desember iallefall..:)
I helga dro vi med Lillian Til Kodaikanal som er en liten fjellby paa 2100 moh sorvest for Pondicherry. Vi blei fortalt at kjoreturen tok 5 timer, og etter 10,5 var vi framme. Et punktert dekk tok jo litt tid, men reparasjon av det aktuelle dekket paa et lite provisorisk - og hoyst manuelt - vulkaniseringsverksted langs veien tok noooooe lengre tid... Vi hadde booket hotell via bekjente da det i utgangspunktet skulle vaere OVERfylt i herberget. Paa vei til Kodai skulle vi bare ringe og si at vi blei litt forsinket, men vi fant ut at hotellrommet vaart naa var utleid til noen andre. Etter mye om og men hadde de likevel hostet opp et ekstra rom til oss tre paa dette hotellet. Da vi kom fram 23.30, og skulle ringe etter veibeskrivelse saa var det ikke noe rom likevel...FINT! Etter MYE fram og tilbake blei det likevel et hotellrom, men tre stykk nordmenn var noksaa oppgitt over indisk effektivitet og avtaleevne der en periode..
Kodai viste seg likevel aa vaere flott! Apekatter og hoye fjelltopper med KJOLIG OG FRISK LUFT var ubeskrivelig godt. Menneskene her er veldig avslappet og mindre masete, og det var i det hele tatt et veldig hyggelig opphold. Nok en gang var vi turistattraksjoner, to jenter paa 1.80 og en mann paa 1.92 er ikke barnemat. Etter diverse fotorunder med totalt fremmede blei vi litt stive i gliset. Vi var definitivt i mindretall: det krydde av indere paa helgetur, de hutret og froys med orevarmere og ulltepper over sarier og lungier. Vi tuslet rundt i tynn genser og shorts, 15 grader var fantastisk! Og chai teen var av en eller annen grunn ekstra god der oppe i "kulda".. Vi avsluttet det hele med storveis buffet paa Carlton Hotel, maken til service og flott sted skal en lete lenge etter.
Paa vei hjemover igjen slapp vi av Lillian i Dindigul, og hun drar naa videre paa egenhaand rundt omkring i Sor-India. Vi haaper og trur det blir en kjempetur, ogsaa sees vi igjen til turnusstart i februar!
Ny uke, ny sykehusrunde. Vi vet det blir en uke med pediatri og en uke gynekologi/obstetrikk for vi drar, og det kan vaere greit med et lite skifte i tematikk snart - uansett hvor bra vi har det paa nevrologen/indremedisin.Haaper alle har det bra der hjemme, det ryktes om regn og sno i hoyden. Faar haape det blir skivaer snart, kos dere!!:)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)