Vel hjemme i sofaen med minusgrader og snødekt julelandskap ute skrives siste blogginlegg. Det skal være sagt først som sist; det var sinnsykt godt å komme hjem uansett hvor utrolig flott turen har vært. Vi har vel aldri verdsatt frisk norsk luft så mye som vi nå gjør etter et lengre opphold i Delhi.
Tilbake fra Varanasi tok vi en dagstur til Agra for å se sagnomsuste Taj Mahal, noe Kristin hadde gleda seg veldig lenge til. Forventningene var skyhøye, og tidenes største kjærligheterklæring til en kvinne skuffet ikke. Et ubetinga must i India. Bilturen dit var opplevelsesrik da den er kjent som den mest trafikkfarlige veien i India, men vi hadde en trygg sjåfør som loset oss sikkert fram. Godt var det da vi så tre store ulykker på veien som hadde skjedd i løpet av natten. Vi ville egentlig kjøre fra Delhi til Agra på natta for å få se Taj Mahal i soloppgangen, men taxiselskapet blånektet pga sikkerhet,- og vi var rimelig takknemlig for det da vi så nattens resultater.
Vel tilbake i Delhi landet vi nok en gang hos Dipti og Vasanth som virkelig har vært til stor hjelp. Trafikkbildet i Delhi har jo også sin "sjarm" og vi var rimelig glad for å slippe å kjøre selv. Vi blei tidligere stressa i den gamle bomstasjonen på Alnabru fordi det var så mange filer, men i Delhi er det 16 bomstasjoner i hver retning..Etterhvert flyttet vi fra Dipti og Vasanth og inn til Karol Bagh, ikke langt fra gamle Delhi. Vi blei godt kjent med metroen, og den viste seg å være en fantastisk løsning til tross for rykter om at det var farlig å bruke den. Vil allikevel ikke anbefale en tur der veldig seint på kvelden, men på dagtid var det uproblematisk. I gamlebyen ble severdigheter som Jama Masjid og Red Fort unnagjort før det bar på de ekta basarene. Her må en være observant og holde godt på trusa, ellers risikerer en å gå hjem uten. Alikevel kom vi hjem med alle eiendeler i behold og pustet lettet ut. Høydepunktet var restaurantbesøk anbefalt av våre indiske venner. Inn i en avstikker i ei bakgate bak moskeen i gamlebyen finnes legendariske "Karim's" som sies å ha mogulenes sjefskokks gamle oppskrifter. Vi hadde blitt fortalt at vi måtte bestille "raan",og det viste seg å være et helt gjeitebein. IS-ledd til tær, komplett med alle anatomiske landemerker intakt. Noe av det beste vi har spist, men en noe morbid opplevelse hvor en kombinerer gamle disskesjonsferdigheter med matglede. Vi trudde vi hadde bestilt det "sprekeste" på menyen bare for å lære at stjerneretten var grilla geit (som i ei hel geit). Ikke nok med det, den var stappa med kylling.Og inni kyllingen var det fisk. Du tror det var alt? Neida, inni fisken var det masse egg. Vi vil tru det er verdens mest maskuline rett, og at den del av gutta fra Nevro kunne kost seg lenge på "Karim's".
Resten av tida gikk med til shopping på Connaught Place, og den siste turistkrampe med besøk av de viktigste attraksjonene i Delhi. Vi blei positivt overraska over Delhi, vi forventet på mange måter det verste. Ingen tvil om at det er hektisk og veldig forurenset der,- blakkede linser etter få dagers bruk er ikke hverdagskost - men med Dipti og Vasanths veiledning fant vi også mange perler på vår vei.
Så kom dagen for hjemreise, og vi gledet oss fælt begge to. Det begynte som det måtte med forsinkelser inn til London, og etter mange timer med organisering og bytte av flyselskap for å komme seg hjem som planlagt innså vi nederlaget og tok inn på hotell i London. Terminal 5 Heathrow bør for enhver pris unngåes, og British Airways var fullstendig underbemannet og greide på ingen måte å informere de mange ventende. Det satt folk i milelange køre,og de satt i ordets rette forstand - flere av dem hadde funnet seg klappstol. Vi snakket med ei norsk jente som hadde kommet fra oslo og skulle til Uganda. Hun satt i kø på syvende timen, hadde ikke fått verken vått eller tørt, bagasjen var vekk og estimert avreisedato var satt til 27.12 (ti dager fram i tid!!). Vi var griseheldig, og fikk tak i en vennligsinnet sjel fra Bristish Airways som hjalp oss og to andre vi hadde truffet på vår vei ,- og vi fikk fire timers søvn på hotellrom før neste fly til Oslo gikk.
Vel hjemme var det utrolig godt å se kjente og kjære igjen, og etter 4 mnd på hotell er et hjem en vanvittig god følelse. Dessverre rakk vi akkurat ikke en begravelse vi så gjerne skulle vært i, men mange tanker blei sendt fra London til Hønefoss den dagen.
GOD JUL OG GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!!
søndag 20. desember 2009
lørdag 12. desember 2009
Sinnsyke Varanasi
Nå er vi vel ”hjemme” i Delhi etter noen dager i Varanasi. Dette sies å være en av verdens eldste byer, og er hinduenes helligste sted. Elven Ganges renner forbi, og rundt denne yrer et liv vi aldri har sett maken til. Skal man tru på hygieneteorien er det bare å ta med sine små hit og dyppe dem i elven – de vil aldri bli en del av den atopiske marsjen. Mange tanker blei sendt til unge, lovende Marianne Johnsen i løpet av oppholdet, du ville ikke trudd det om du så det med egne øyne. Og hvis Bjørn Lyngen ønsker et nytt arbeidsmedisinsk prosjekt kan vi love høyere amioniakkonsentrasjon ved Ganges enn i ethvert grisefjøs i Midt-Norge.
Vi bodde i et lite gjestehus rett ved elvebredden som het Ram Bhawan. Dette gjestehuset er en del av Kautilya Society (www.kautilyasociety.com) som er et slags filosofisk og antropologisk samfunn. Dette førte til at våre naboer var noget spesielle, og det var en del Hare Krishna synging a cappella der en periode. I forbindelse med det, og slik at dere skal få et lite innsyn i hvordan en del vestlige er her i India vil vi legge ved en liten sangtekst sendt oss fra den tidligere nevnte herr Lyngen. Dette er visst henta fra ”Blokkfløyta”, en sang av et band som heter Rex Rudi:
Jeg ble lettere forstyrra blant røkelse og myrra
orientalske ting og tang og yin og yang
ja det var bhakti shakti shakra shiva mantra aura Garbo diva
mixet og servert på en gang
hun serverte tørket frukt som klebet seg til tenna
jeg så at håret hennes var tjukt av lag på lag med henna
hun hadde et halssmykke av Buddha i ekte imitert jade
og gamle oppned blomster foran speilet utpå badet
rundt omkring lå det urter sydd inn i poser av tøy
mot fukt, lukt, utukt og sjelelig støy
eller bare for å få meg høy, sånn på gøy
og i vinduskarmaen ble jeg presentert
for hennes mor og far, en onkel og to tanter
reinkarnert som potteplanter
og utenfor stod hennes personlige guru
som furu
og overalt var det skulpturer av muterte elefanter
med menneskearmer pekende til alle kanter
og flagrende gevanter og diamanter
og shiva-skjerf, -sokker, -luer og shiva-vanter
og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse
når jeg forteller at yndlingsfilmen hennes var Bahai-sommer ... 4
og jeg fikk også vite at dama var svært svak for Kurt Cobain fordi hun hadde
hørt at mannen hadde spilt i Nirvana.
For de vestlige i Varanasi er sykt rare, de er enten høye på noe lokalt snadder (som en blir tilbudt overalt) eller psykotisk fra naturens side. Vi satt en god stund bare og kikket på folk som vandret forbi, og det var som en tur tilbake på Østmarka. Sadhuer er hellige menn, og de kler seg nokså spesielt med dreads, hvit kroppsmaling og til tider fargerik ansiktsmaling. Det kryr av dem i Varanasi, og det sies at det skal være mange turister som ønsker å komme hit for å røyke med en sadhu langs Ganges’ bredder. Sadhuene driver til tider sang og danseframføring nokså spontant, og det så til tider ut som en blanding av yoga og fugledansen. Alt er foreviget på video.
Men gjestehuset viste seg å være en juvel, med kjempebeliggenhet, superservice, inkludert mat, flotte rom og alt en kunne ønske til en latterlig lav pris. Takk til Dr.Kiran i Pondicherry som fikset dette. Vi var rimelig skeptiske en stund da vi blei guidet inn i gamlebyen, og veiene blei bare smalere og mer skitne jo nærmere vi kom – men dette er virkelig et av de beste stedene vi har bodd i India.
Det store er jo å bli kremert ved Ganges, og det var mange begravelsesfølger langs elven. En del mennesker (og kyr) er ansett for å være rene slik at de slipper kremasjonen, dette kan for eksempel være barn under 12 år og gravide kvinner. De dumpes direkte i Ganges med en tung stein rundt seg. Alt dette skjer side om side med det daglige liv, folk pusser tenna i Ganges mens naboen dumpes i det evige dyp bare 50 meter unna. Man vasker sine klær, sin vannbøffel og drikker vannet som inneholder 1,5 millioner e.coli bakterier per 100 ml. Grensen for å få lov til å bade i vann er vanligvis 500 e.coli per 100 ml. På 7 km elvebredd har de 80 ghater (badetrapper) og 30 store kloakkrør som spyr ut byens ekskrementer. 60.000 mennesker bader i snitt her hver eneste dag. De sverger på at de aldri er syke, og vi klør oss forbauset i hodet: er det virkelig mulig?! Man får lyst til å årelate hele gjengen og sende inn en god dose blodkulturer. Vi tok en soloppgangstur på elva med robåt, og det er alle salgs morgenritualer å se mens sola står opp. Veldig fascinerende, og anbefales absolutt.
Hygiene er uansett ikke hva vi er vant til, første gang vi har gått rett på voksne menn som sitter og bæsjer på fortauet hvor du går. Helt uanfektet.
Ikke unaturlig føler en seg litt skitten selv, og uansett hvor mye en vasker beina så skal det sverges til et laaaaaangt grønnsåpebad når en kommer hjem. Våre kjære sandaler har virkelig stått oss bi India rundt, og i medisinsk term må de nå regnes som særdeles rikt dyrkningsmedium. Da Ganges skal kunne rengjøre absolutt alt tok vi en siste seremoni med våre lojale fotsoldater i dag morges, før de ble etterlatt til en uviss skjebne i den hellige by.
I morgen blir det Taj Mahal, så blir det en natt til hos Dipti & Vasanth før de siste dagene tilbringes i Old Delhi. Vi teller ned dagene til hjemreise, og gleder oss til å se dere igjen.
Vi bodde i et lite gjestehus rett ved elvebredden som het Ram Bhawan. Dette gjestehuset er en del av Kautilya Society (www.kautilyasociety.com) som er et slags filosofisk og antropologisk samfunn. Dette førte til at våre naboer var noget spesielle, og det var en del Hare Krishna synging a cappella der en periode. I forbindelse med det, og slik at dere skal få et lite innsyn i hvordan en del vestlige er her i India vil vi legge ved en liten sangtekst sendt oss fra den tidligere nevnte herr Lyngen. Dette er visst henta fra ”Blokkfløyta”, en sang av et band som heter Rex Rudi:
Jeg ble lettere forstyrra blant røkelse og myrra
orientalske ting og tang og yin og yang
ja det var bhakti shakti shakra shiva mantra aura Garbo diva
mixet og servert på en gang
hun serverte tørket frukt som klebet seg til tenna
jeg så at håret hennes var tjukt av lag på lag med henna
hun hadde et halssmykke av Buddha i ekte imitert jade
og gamle oppned blomster foran speilet utpå badet
rundt omkring lå det urter sydd inn i poser av tøy
mot fukt, lukt, utukt og sjelelig støy
eller bare for å få meg høy, sånn på gøy
og i vinduskarmaen ble jeg presentert
for hennes mor og far, en onkel og to tanter
reinkarnert som potteplanter
og utenfor stod hennes personlige guru
som furu
og overalt var det skulpturer av muterte elefanter
med menneskearmer pekende til alle kanter
og flagrende gevanter og diamanter
og shiva-skjerf, -sokker, -luer og shiva-vanter
og det kommer kanskje ikke som noen overraskelse
når jeg forteller at yndlingsfilmen hennes var Bahai-sommer ... 4
og jeg fikk også vite at dama var svært svak for Kurt Cobain fordi hun hadde
hørt at mannen hadde spilt i Nirvana.
For de vestlige i Varanasi er sykt rare, de er enten høye på noe lokalt snadder (som en blir tilbudt overalt) eller psykotisk fra naturens side. Vi satt en god stund bare og kikket på folk som vandret forbi, og det var som en tur tilbake på Østmarka. Sadhuer er hellige menn, og de kler seg nokså spesielt med dreads, hvit kroppsmaling og til tider fargerik ansiktsmaling. Det kryr av dem i Varanasi, og det sies at det skal være mange turister som ønsker å komme hit for å røyke med en sadhu langs Ganges’ bredder. Sadhuene driver til tider sang og danseframføring nokså spontant, og det så til tider ut som en blanding av yoga og fugledansen. Alt er foreviget på video.
Men gjestehuset viste seg å være en juvel, med kjempebeliggenhet, superservice, inkludert mat, flotte rom og alt en kunne ønske til en latterlig lav pris. Takk til Dr.Kiran i Pondicherry som fikset dette. Vi var rimelig skeptiske en stund da vi blei guidet inn i gamlebyen, og veiene blei bare smalere og mer skitne jo nærmere vi kom – men dette er virkelig et av de beste stedene vi har bodd i India.
Det store er jo å bli kremert ved Ganges, og det var mange begravelsesfølger langs elven. En del mennesker (og kyr) er ansett for å være rene slik at de slipper kremasjonen, dette kan for eksempel være barn under 12 år og gravide kvinner. De dumpes direkte i Ganges med en tung stein rundt seg. Alt dette skjer side om side med det daglige liv, folk pusser tenna i Ganges mens naboen dumpes i det evige dyp bare 50 meter unna. Man vasker sine klær, sin vannbøffel og drikker vannet som inneholder 1,5 millioner e.coli bakterier per 100 ml. Grensen for å få lov til å bade i vann er vanligvis 500 e.coli per 100 ml. På 7 km elvebredd har de 80 ghater (badetrapper) og 30 store kloakkrør som spyr ut byens ekskrementer. 60.000 mennesker bader i snitt her hver eneste dag. De sverger på at de aldri er syke, og vi klør oss forbauset i hodet: er det virkelig mulig?! Man får lyst til å årelate hele gjengen og sende inn en god dose blodkulturer. Vi tok en soloppgangstur på elva med robåt, og det er alle salgs morgenritualer å se mens sola står opp. Veldig fascinerende, og anbefales absolutt.
Hygiene er uansett ikke hva vi er vant til, første gang vi har gått rett på voksne menn som sitter og bæsjer på fortauet hvor du går. Helt uanfektet.
Ikke unaturlig føler en seg litt skitten selv, og uansett hvor mye en vasker beina så skal det sverges til et laaaaaangt grønnsåpebad når en kommer hjem. Våre kjære sandaler har virkelig stått oss bi India rundt, og i medisinsk term må de nå regnes som særdeles rikt dyrkningsmedium. Da Ganges skal kunne rengjøre absolutt alt tok vi en siste seremoni med våre lojale fotsoldater i dag morges, før de ble etterlatt til en uviss skjebne i den hellige by.
I morgen blir det Taj Mahal, så blir det en natt til hos Dipti & Vasanth før de siste dagene tilbringes i Old Delhi. Vi teller ned dagene til hjemreise, og gleder oss til å se dere igjen.
mandag 7. desember 2009
Lykken er en storebror med de rette kontaktene!
Etter avsluttede kamelbekjentskaper i Jaisalmer og to dager i Jodhpur dro vi videre til Udaipur, vårt siste stopp i Rajasthan. Udaipur er kjent som ”the City of Lakes” (intet fargetema denne gang), og hadde sine ”fifteen minutes of fame” når Roger More spilte inn ”Octopussy” her. Udaipur er reinere og rikere enn de andre byene vi har besøkt i Rajasthan, og det vrimlet av elegante amerikanske fruer i 60-årene som aldri pruter og som er indernes enkleste bytte. ”Palace on wheels” var i byen når vi var der, og det bidro nok til mangfoldet av bleikfeite, eldre rikinger.
Første dagen var det byens hovedpalass som sto på menyen, og nå begynner vi å få vår andel av audioguider og malerier av gamle maharajaer. Slottet var selvfølgelig flott, men som vi har sett tidligere også; elendig vedlikeholdt. En ting er at det ikke er rent, men at det flere steder er rimelig falleferdig er fryktelig synd. Ved siden av hovedpalasset er det mange femstjerners hotell i andre gamle palassbygninger. Flere av disse ligger i en av byens innsjøer, og vi slang oss på en båt for å ta et av disse i nærmere øyesyn. Fantastisk flott, og i en prisklasse vi aldri kommer til å få råd til! Billigste rom var 3000 norske kroner per natt, suiter fra 25.000 og oppover…
Den andre dagen var vi så lei av store menneskemasser og bråk at vi rett og slett tok en ”James Bond”. I ”Octopussy” filmes det på tre av disse palasshotellene, og vi tok oss en dag ved det berømte bassenget på Shiv Niwas Palace. Vannet var overraskende kaldt, men det var herlig med ro, fred og luksus for en dag! Gjestehuset vi nå bor på er for så vidt helt greit, men noe av det mest uhygieniske stedet vi har bodd. Når vi kom måtte vi få de til å bytte putevar og laken, gamle svetterander og blodflekker er ikke ålreit – selv på budsjettur. Så overgangen til Shiv Niwas var enorm, og for Kristin spesielt kjærkommen. Alexander blei jo som vanlig fort rastløs, men holdt ut i sympati med ei som nå har fått nok av skitt og lort… Etter basseng og tilhørende lunsj gikk vi opp på en liten fjelltopp for å se solnedgangen, og Alexander var rimelig fornøyd med det selvfølgelig. Fjell er visst sjelfred, være seg 100 eller 7000 meter høye. Det morsomme her er at de har satt opp verdens minste gondol, den er ca 150 meter lang og inderne elsker det! De må være et av verdens mest sedate folkeferd, og med en enorm diabetes- og fedmeepidemi på trappene burde de sikkert kutta ut den gondolen. På kvelden bar det tilbake på Shiv Niwas for herlig middag og god stemning, fantastisk!!
Til tross for mat fra femstjerners kjøkken blei jo selvfølgelig Kristin syk, IGJEN! Gode, gammeldagse kulltabletter i veska, dorull parat og cola på innerlomma begynner å bli en refleks. Hjemlengselen blir ikke mindre av sånt, og hun gleder seg til å bytte ut masala og porselen med ribbe og sofa i Vestregate. En stor hilsen fra senga, da frøkna er rimelig værfast her i dag – og sikkert en stor hilsen fra Alexander som har funnet veien til Maharajaens klassiske bilutstilling nede i byen.
Nå går ferden videre til Delhi hvor vi er så heldige at vi skal bo hos en gammel indisk studievenninne av Kristins bror. Litt spesielt i norske øyne, men typisk indisk å insistere på at to totalt fremmede skal komme og bo på gjesterommet to netter. Dipti virket som ei svært oppegående og vestlig dame, som allerede før ankomst hadde booka oss taxisjåfør, begynt å ordne Agra-tur og sett på hotellrom for oss når vi kommer tilbake fra Varanasi. Å komme hit var som å komme til himmelen; et hjem! Whiskey i sofaen, kjempeålreit vertskap, rene og myke senger og vestlig pasta til middag. I dag skal vi bare sitte hjemme og kjenne på hvor reint og godt det er i denne leiligheten! Og det er vel strengt tatt ikke så ofte vi kommer til å bo et sted som heter ”Carlton estate”..=) En STOR takk til storebror!!
Vi gleder oss over forlovelser som inngås, og innser at neste sommer blir en hektisk bryllupsaffære!=) Dessuten er det artig å se at gamle fotballhelter fra Larvik blir fedre, regner med at junior kommer til å svinge Lovisenlund som om det var det glade 50 tall – bare han lærer å gå først..=)
Og hipp hurra for kjære Fia som blei, skal vi si, 18 (?) år i går! Telefon gikk ikke pga dårlig dekning, men vi prøvde å sende noen sms! Tenker på deg og håper du hadde en strålende dag i nydelige Trondheim! Vi snakkes, og snart sees vi også, igjen!
Første dagen var det byens hovedpalass som sto på menyen, og nå begynner vi å få vår andel av audioguider og malerier av gamle maharajaer. Slottet var selvfølgelig flott, men som vi har sett tidligere også; elendig vedlikeholdt. En ting er at det ikke er rent, men at det flere steder er rimelig falleferdig er fryktelig synd. Ved siden av hovedpalasset er det mange femstjerners hotell i andre gamle palassbygninger. Flere av disse ligger i en av byens innsjøer, og vi slang oss på en båt for å ta et av disse i nærmere øyesyn. Fantastisk flott, og i en prisklasse vi aldri kommer til å få råd til! Billigste rom var 3000 norske kroner per natt, suiter fra 25.000 og oppover…
Den andre dagen var vi så lei av store menneskemasser og bråk at vi rett og slett tok en ”James Bond”. I ”Octopussy” filmes det på tre av disse palasshotellene, og vi tok oss en dag ved det berømte bassenget på Shiv Niwas Palace. Vannet var overraskende kaldt, men det var herlig med ro, fred og luksus for en dag! Gjestehuset vi nå bor på er for så vidt helt greit, men noe av det mest uhygieniske stedet vi har bodd. Når vi kom måtte vi få de til å bytte putevar og laken, gamle svetterander og blodflekker er ikke ålreit – selv på budsjettur. Så overgangen til Shiv Niwas var enorm, og for Kristin spesielt kjærkommen. Alexander blei jo som vanlig fort rastløs, men holdt ut i sympati med ei som nå har fått nok av skitt og lort… Etter basseng og tilhørende lunsj gikk vi opp på en liten fjelltopp for å se solnedgangen, og Alexander var rimelig fornøyd med det selvfølgelig. Fjell er visst sjelfred, være seg 100 eller 7000 meter høye. Det morsomme her er at de har satt opp verdens minste gondol, den er ca 150 meter lang og inderne elsker det! De må være et av verdens mest sedate folkeferd, og med en enorm diabetes- og fedmeepidemi på trappene burde de sikkert kutta ut den gondolen. På kvelden bar det tilbake på Shiv Niwas for herlig middag og god stemning, fantastisk!!
Til tross for mat fra femstjerners kjøkken blei jo selvfølgelig Kristin syk, IGJEN! Gode, gammeldagse kulltabletter i veska, dorull parat og cola på innerlomma begynner å bli en refleks. Hjemlengselen blir ikke mindre av sånt, og hun gleder seg til å bytte ut masala og porselen med ribbe og sofa i Vestregate. En stor hilsen fra senga, da frøkna er rimelig værfast her i dag – og sikkert en stor hilsen fra Alexander som har funnet veien til Maharajaens klassiske bilutstilling nede i byen.
Nå går ferden videre til Delhi hvor vi er så heldige at vi skal bo hos en gammel indisk studievenninne av Kristins bror. Litt spesielt i norske øyne, men typisk indisk å insistere på at to totalt fremmede skal komme og bo på gjesterommet to netter. Dipti virket som ei svært oppegående og vestlig dame, som allerede før ankomst hadde booka oss taxisjåfør, begynt å ordne Agra-tur og sett på hotellrom for oss når vi kommer tilbake fra Varanasi. Å komme hit var som å komme til himmelen; et hjem! Whiskey i sofaen, kjempeålreit vertskap, rene og myke senger og vestlig pasta til middag. I dag skal vi bare sitte hjemme og kjenne på hvor reint og godt det er i denne leiligheten! Og det er vel strengt tatt ikke så ofte vi kommer til å bo et sted som heter ”Carlton estate”..=) En STOR takk til storebror!!
Vi gleder oss over forlovelser som inngås, og innser at neste sommer blir en hektisk bryllupsaffære!=) Dessuten er det artig å se at gamle fotballhelter fra Larvik blir fedre, regner med at junior kommer til å svinge Lovisenlund som om det var det glade 50 tall – bare han lærer å gå først..=)
Og hipp hurra for kjære Fia som blei, skal vi si, 18 (?) år i går! Telefon gikk ikke pga dårlig dekning, men vi prøvde å sende noen sms! Tenker på deg og håper du hadde en strålende dag i nydelige Trondheim! Vi snakkes, og snart sees vi også, igjen!
onsdag 2. desember 2009
Golden City: Jaisalmer
Hovedattraksjonen i Jaisalmer er å komme seg ut i ørkenen på kamelryggen, og selv om fortet er flott har resten av den lille byen svært lite å by på. Derfor dro vi også ut i ørkenen, og med oss hadde vi to New Zealendere ved navn Jackie og James samt Andrea fra Italia. Heldigvis var alle tre veldig hyggelige og enkle å forholde seg til, så alt lå til rette for en fin tur. Vi planla to dager og en natt i Thar ørkenen, og det var fantastisk!
Vi fikk hver vår kamel, og det bar av sted. Kameler er snåle dyr, og de har definitivt et velutviklet tarmsystem. Så selv om det var idyllisk med lyden av kamelbjeller, ble den ofte avbrutt av obskøne lyder fra kamelenes bakdeler. Etter hvert adapterte vi greit til både lyd og lukt, og vi fikk se en rekke andre dyr på vår vei. Ørkenen var fylt med kuer, geiter, hjort, mus og en rekke ulike fugler.
Høydepunktet var definitivt når vi kom fram til de ekte sanddynene, og vi skulle camp for kvelden. Solnedgangen var flott, og kamelgutta vår fyra opp bål og lagde mat. En av dem slang seg på kamelryggen og henta øl til oss som var tørste og beadie til de røykesugne. Etter maten blei kamelgutta snakkesalig, og den ene historien kom etter den andre. De lurte fælt på hvorfor vi giftet oss så seint, og mente at det helt klart var bedre enn deres ordning. Her på landsbygda bestemmer foreldrene selvfølgelig hvem en skal gifte seg med, og avgjørelsen taes ofte når barna er 10-12 år gamle. Framtidig partner finnes gjerne i en landsby langt unna, så man umulig kan se vedkommende før bryllupsnatta. De gifter seg når de er 17-18 år, og det er ikke alltid like suksessfylt. Daniel, en av gutta, fortale om kameraten sin: ” Our life no good. My friend got married ten days ago, and his wife look like desert goat – black as hell! And she has lips like camel. No good, how to make children when she SOO ugly?! I know chili give power 24 hour, but she too ugly I tell you..”
Daniel var en pratesalig kar med 15 års erfaring som kamelmann, og han har sett alle slags turister i ørkenen. Han var oppgitt over israelerne, som rømte fra millitæret og bare var rusa i India: ” No possible camelride, only want to sit down and smoke. They get bad stomach from smoke, they shit down my desert and use too much toilet paper” Han lo av japanerne som tisset, sov og fotograferte samtidig. En gang hadde han hatt med en single kvinne i ørkenen og hun hadde visste ” one big screw loose in head”. På natta hadde hun vandret av gårde, og han våknet tilfeldigvis og så at hun var gått av sted. Han hadde leitet lenge, og til slutt funnet henne langt unna campingplassen. Han kjeftet og sa at hun måtte være forsiktig, for ” if something happen to tourist woman in desert, I die”. Natta etter skjedde det samme, og han visste sin arme råd: ” I just do as I do with camel, I learn at Camel College: tie hand to feet, feet to tree. I say: don’t pee in my blanket, pee outside blanket – then we friend again”. Ikke kunne han skrive eller lese, men engelsk hadde han lært i turistindustrien, eller som han sa selv ” I go to Camel College, but no knowledge!”.
Nå er vi i Jodhpur, også kalt ”The Blue City”. Flott fort og roligere omgivelser har definitivt falt i smak.. Neste stopp er Udaipur.
Kos dere hjemme, det var rart å tilbringe første søndag i advent på kamelryggen – men vi overlever det..=)
Vi fikk hver vår kamel, og det bar av sted. Kameler er snåle dyr, og de har definitivt et velutviklet tarmsystem. Så selv om det var idyllisk med lyden av kamelbjeller, ble den ofte avbrutt av obskøne lyder fra kamelenes bakdeler. Etter hvert adapterte vi greit til både lyd og lukt, og vi fikk se en rekke andre dyr på vår vei. Ørkenen var fylt med kuer, geiter, hjort, mus og en rekke ulike fugler.
Høydepunktet var definitivt når vi kom fram til de ekte sanddynene, og vi skulle camp for kvelden. Solnedgangen var flott, og kamelgutta vår fyra opp bål og lagde mat. En av dem slang seg på kamelryggen og henta øl til oss som var tørste og beadie til de røykesugne. Etter maten blei kamelgutta snakkesalig, og den ene historien kom etter den andre. De lurte fælt på hvorfor vi giftet oss så seint, og mente at det helt klart var bedre enn deres ordning. Her på landsbygda bestemmer foreldrene selvfølgelig hvem en skal gifte seg med, og avgjørelsen taes ofte når barna er 10-12 år gamle. Framtidig partner finnes gjerne i en landsby langt unna, så man umulig kan se vedkommende før bryllupsnatta. De gifter seg når de er 17-18 år, og det er ikke alltid like suksessfylt. Daniel, en av gutta, fortale om kameraten sin: ” Our life no good. My friend got married ten days ago, and his wife look like desert goat – black as hell! And she has lips like camel. No good, how to make children when she SOO ugly?! I know chili give power 24 hour, but she too ugly I tell you..”
Daniel var en pratesalig kar med 15 års erfaring som kamelmann, og han har sett alle slags turister i ørkenen. Han var oppgitt over israelerne, som rømte fra millitæret og bare var rusa i India: ” No possible camelride, only want to sit down and smoke. They get bad stomach from smoke, they shit down my desert and use too much toilet paper” Han lo av japanerne som tisset, sov og fotograferte samtidig. En gang hadde han hatt med en single kvinne i ørkenen og hun hadde visste ” one big screw loose in head”. På natta hadde hun vandret av gårde, og han våknet tilfeldigvis og så at hun var gått av sted. Han hadde leitet lenge, og til slutt funnet henne langt unna campingplassen. Han kjeftet og sa at hun måtte være forsiktig, for ” if something happen to tourist woman in desert, I die”. Natta etter skjedde det samme, og han visste sin arme råd: ” I just do as I do with camel, I learn at Camel College: tie hand to feet, feet to tree. I say: don’t pee in my blanket, pee outside blanket – then we friend again”. Ikke kunne han skrive eller lese, men engelsk hadde han lært i turistindustrien, eller som han sa selv ” I go to Camel College, but no knowledge!”.
Nå er vi i Jodhpur, også kalt ”The Blue City”. Flott fort og roligere omgivelser har definitivt falt i smak.. Neste stopp er Udaipur.
Kos dere hjemme, det var rart å tilbringe første søndag i advent på kamelryggen – men vi overlever det..=)
lørdag 28. november 2009
The Thar Desert: here we come!
Etter noen sightseeingdager i Jaipur satt vi oss paa flyet til Jodhpur, for aa ta bussen til Jaisalmer. Jaisalmer er en liten oerkenby kjent for et fort og sine kamelsafarier. Vi hadde booket rom paa "Artist Hotel", eid av oesterrikiske Halmut - og vi gledet oss til apfelstrudel paa takterrassen.
Men foer vi kom saa langt skulle vi ta buss som sagt, og det er i grunn en historie som boer taes muntlig - men skitt la gaa. Foran oss ventet 4,5 time paa sandete veier, og selv om bussholdeplassen stinket urin og svette saa det ganske greit ut. Der vi i Norge har bagasjen ("hattehyllen"), viste det seg at det i India sitter folk (ja, til og med hele familier). Naar det naermet seg avgang blei det ca tre mennesker i bredden i midtgangen, og baade eldgamle og purunge maatte pent staa. Noen billeter var dobeltbooket, og vi var veldig fornoeyd at vi slapp aa krangle om de to setene vi hadde faatt utdelt fra billettskranken.
Ti minutter etter avgang fikk jenta i setet foran Kristin bilsyken, og hu hang som et slips ut av vinduet og toemte ventrikkelen hele veien til Jaisalmer. Ingen omtanke aa spore fra de andre passasjerene, dette var tydelige hverdagslig. Da mannen bak oss begynte aa rape hoeylytt var Alexander nervoes for for hva som evt. kunne komme til aa fylle skjortekraven bakfra. Det virker som inderne er saa vant til aa vaere tett-i-tett at litt folk ikke staar i veien for aa toemme tarmene for luft osv i offentligheten.
Men fram kom vi, og hele var vi - om enn litt smaatt sjokkert over opplegget...
Vi har hatt to dager i Jaisalmer, og det har vaert enda mer sightseeing paa menyen. Innenfor fortets murer er det fascinerende smaa gater, og det foeles til tider som aa befinne seg i "1001 natt" (hvis man greier aa manoevrere unna de verste kurukene og de mest aggressive selgerne). I dag brukte vi 2 timer og 15 minutter paa aa faa tak i togbillett tilbake til Jodhpur, bak skranken sto en arbeidssky inder som benyttet foelgende touchmetode paa sin data: en arm paa ryggen og en pekefinger paa tastaturet. Da vi endelig naermet oss luken var det selvfoelgelig lunsj, og alle de tre andre mennene som satt arbeidsloese bak skranken slo seg paa magen og lo hoeyt. Da savnet Kristin NSBs effektivitet, noe hun aldri trudde at hun skulle gjoere i hele sitt liv..
I morgen drar vi ut i oerkenen paa kamelsafari. Da blir det jeep, saa kamel og deretter 1 natt under aapen himmel. Solnedgangen skal vaere fantastisk, saa faar vi haape at kamelene vaare er late og veloppdratte - saa vi kommer tilbake i et stykke.
Kos dere hjemme, som dere skjoenner paa ovenstaaende beskrivelser saa skal det bli godt aa komme hjem den 18. desember selv om vi har det bra her nede.
Men foer vi kom saa langt skulle vi ta buss som sagt, og det er i grunn en historie som boer taes muntlig - men skitt la gaa. Foran oss ventet 4,5 time paa sandete veier, og selv om bussholdeplassen stinket urin og svette saa det ganske greit ut. Der vi i Norge har bagasjen ("hattehyllen"), viste det seg at det i India sitter folk (ja, til og med hele familier). Naar det naermet seg avgang blei det ca tre mennesker i bredden i midtgangen, og baade eldgamle og purunge maatte pent staa. Noen billeter var dobeltbooket, og vi var veldig fornoeyd at vi slapp aa krangle om de to setene vi hadde faatt utdelt fra billettskranken.
Ti minutter etter avgang fikk jenta i setet foran Kristin bilsyken, og hu hang som et slips ut av vinduet og toemte ventrikkelen hele veien til Jaisalmer. Ingen omtanke aa spore fra de andre passasjerene, dette var tydelige hverdagslig. Da mannen bak oss begynte aa rape hoeylytt var Alexander nervoes for for hva som evt. kunne komme til aa fylle skjortekraven bakfra. Det virker som inderne er saa vant til aa vaere tett-i-tett at litt folk ikke staar i veien for aa toemme tarmene for luft osv i offentligheten.
Men fram kom vi, og hele var vi - om enn litt smaatt sjokkert over opplegget...
Vi har hatt to dager i Jaisalmer, og det har vaert enda mer sightseeing paa menyen. Innenfor fortets murer er det fascinerende smaa gater, og det foeles til tider som aa befinne seg i "1001 natt" (hvis man greier aa manoevrere unna de verste kurukene og de mest aggressive selgerne). I dag brukte vi 2 timer og 15 minutter paa aa faa tak i togbillett tilbake til Jodhpur, bak skranken sto en arbeidssky inder som benyttet foelgende touchmetode paa sin data: en arm paa ryggen og en pekefinger paa tastaturet. Da vi endelig naermet oss luken var det selvfoelgelig lunsj, og alle de tre andre mennene som satt arbeidsloese bak skranken slo seg paa magen og lo hoeyt. Da savnet Kristin NSBs effektivitet, noe hun aldri trudde at hun skulle gjoere i hele sitt liv..
I morgen drar vi ut i oerkenen paa kamelsafari. Da blir det jeep, saa kamel og deretter 1 natt under aapen himmel. Solnedgangen skal vaere fantastisk, saa faar vi haape at kamelene vaare er late og veloppdratte - saa vi kommer tilbake i et stykke.
Kos dere hjemme, som dere skjoenner paa ovenstaaende beskrivelser saa skal det bli godt aa komme hjem den 18. desember selv om vi har det bra her nede.
onsdag 25. november 2009
The Pink City: Jaipur
Nå er ferien virkelig i gang, og vi er nå på vår rundtur i Rajasthan. Rajasthan er virkelig det "Incredible India" som markedsføres hjemme: kameler i gatene, menn med store og fragerike turbaner, enormer snurrebarter og fantastiske fort og palasser. Vi startet i Jaipur, og her er det masse å se! Gamlebyen rommer flere ærverdige severdigheter, og nå som vi snur nesa mot ørkenfortet i Jaisalmer har vi sett det meste av de viktigste severdighetene. Jaipur er også kjent for shopping, og Kristin syns hu har vært flink til å begrense seg da det kun blei et sengeteppe. Ulempa er riktignok at det må dras hele nord-india rundt før det pryder en turnusleilighet på Gjøvik, men det var det faktisk verdt.
Turens store positive overraskelse var at gamle studiekamerater fra NTNU også var i byen, og vi har hatt noen herlige dager sammen med Sasha og Agnete. Nydelig med en hindi-talende venn, og vi har kost oss med mange forskjellige opplevelser. Bilder er nå på vei på facebook, så dere skal få se hvor flott det er her.
Nå drar vi som sagt videre til Jaisalmer, en liten ørkenby som ligger mot Pakistan. Vi planlegger noen dager i ørkenen på kamelryggen, og er spent på åssen det skal bli.
Turens store positive overraskelse var at gamle studiekamerater fra NTNU også var i byen, og vi har hatt noen herlige dager sammen med Sasha og Agnete. Nydelig med en hindi-talende venn, og vi har kost oss med mange forskjellige opplevelser. Bilder er nå på vei på facebook, så dere skal få se hvor flott det er her.
Nå drar vi som sagt videre til Jaisalmer, en liten ørkenby som ligger mot Pakistan. Vi planlegger noen dager i ørkenen på kamelryggen, og er spent på åssen det skal bli.
fredag 20. november 2009
Slumdoktor og møte med politiske eks-fanger
Den siste tida har helt klart gjort inntrykk på oss, og selv om det faglige utbyttet ikke har vært det største så har vi fått ballast på det menneskelige plan. Det er to ting som har preget oss mye i det siste, og det er møte med en indisk slum og samtaler med tibetanske torturofre.
Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.
Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.
Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..
Se www.tong-len.org
Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”
Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.
Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.
Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.
Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.
Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.
Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..
Se www.tong-len.org
Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”
Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.
Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.
Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)