Etter noen sightseeingdager i Jaipur satt vi oss paa flyet til Jodhpur, for aa ta bussen til Jaisalmer. Jaisalmer er en liten oerkenby kjent for et fort og sine kamelsafarier. Vi hadde booket rom paa "Artist Hotel", eid av oesterrikiske Halmut - og vi gledet oss til apfelstrudel paa takterrassen.
Men foer vi kom saa langt skulle vi ta buss som sagt, og det er i grunn en historie som boer taes muntlig - men skitt la gaa. Foran oss ventet 4,5 time paa sandete veier, og selv om bussholdeplassen stinket urin og svette saa det ganske greit ut. Der vi i Norge har bagasjen ("hattehyllen"), viste det seg at det i India sitter folk (ja, til og med hele familier). Naar det naermet seg avgang blei det ca tre mennesker i bredden i midtgangen, og baade eldgamle og purunge maatte pent staa. Noen billeter var dobeltbooket, og vi var veldig fornoeyd at vi slapp aa krangle om de to setene vi hadde faatt utdelt fra billettskranken.
Ti minutter etter avgang fikk jenta i setet foran Kristin bilsyken, og hu hang som et slips ut av vinduet og toemte ventrikkelen hele veien til Jaisalmer. Ingen omtanke aa spore fra de andre passasjerene, dette var tydelige hverdagslig. Da mannen bak oss begynte aa rape hoeylytt var Alexander nervoes for for hva som evt. kunne komme til aa fylle skjortekraven bakfra. Det virker som inderne er saa vant til aa vaere tett-i-tett at litt folk ikke staar i veien for aa toemme tarmene for luft osv i offentligheten.
Men fram kom vi, og hele var vi - om enn litt smaatt sjokkert over opplegget...
Vi har hatt to dager i Jaisalmer, og det har vaert enda mer sightseeing paa menyen. Innenfor fortets murer er det fascinerende smaa gater, og det foeles til tider som aa befinne seg i "1001 natt" (hvis man greier aa manoevrere unna de verste kurukene og de mest aggressive selgerne). I dag brukte vi 2 timer og 15 minutter paa aa faa tak i togbillett tilbake til Jodhpur, bak skranken sto en arbeidssky inder som benyttet foelgende touchmetode paa sin data: en arm paa ryggen og en pekefinger paa tastaturet. Da vi endelig naermet oss luken var det selvfoelgelig lunsj, og alle de tre andre mennene som satt arbeidsloese bak skranken slo seg paa magen og lo hoeyt. Da savnet Kristin NSBs effektivitet, noe hun aldri trudde at hun skulle gjoere i hele sitt liv..
I morgen drar vi ut i oerkenen paa kamelsafari. Da blir det jeep, saa kamel og deretter 1 natt under aapen himmel. Solnedgangen skal vaere fantastisk, saa faar vi haape at kamelene vaare er late og veloppdratte - saa vi kommer tilbake i et stykke.
Kos dere hjemme, som dere skjoenner paa ovenstaaende beskrivelser saa skal det bli godt aa komme hjem den 18. desember selv om vi har det bra her nede.
lørdag 28. november 2009
onsdag 25. november 2009
The Pink City: Jaipur
Nå er ferien virkelig i gang, og vi er nå på vår rundtur i Rajasthan. Rajasthan er virkelig det "Incredible India" som markedsføres hjemme: kameler i gatene, menn med store og fragerike turbaner, enormer snurrebarter og fantastiske fort og palasser. Vi startet i Jaipur, og her er det masse å se! Gamlebyen rommer flere ærverdige severdigheter, og nå som vi snur nesa mot ørkenfortet i Jaisalmer har vi sett det meste av de viktigste severdighetene. Jaipur er også kjent for shopping, og Kristin syns hu har vært flink til å begrense seg da det kun blei et sengeteppe. Ulempa er riktignok at det må dras hele nord-india rundt før det pryder en turnusleilighet på Gjøvik, men det var det faktisk verdt.
Turens store positive overraskelse var at gamle studiekamerater fra NTNU også var i byen, og vi har hatt noen herlige dager sammen med Sasha og Agnete. Nydelig med en hindi-talende venn, og vi har kost oss med mange forskjellige opplevelser. Bilder er nå på vei på facebook, så dere skal få se hvor flott det er her.
Nå drar vi som sagt videre til Jaisalmer, en liten ørkenby som ligger mot Pakistan. Vi planlegger noen dager i ørkenen på kamelryggen, og er spent på åssen det skal bli.
Turens store positive overraskelse var at gamle studiekamerater fra NTNU også var i byen, og vi har hatt noen herlige dager sammen med Sasha og Agnete. Nydelig med en hindi-talende venn, og vi har kost oss med mange forskjellige opplevelser. Bilder er nå på vei på facebook, så dere skal få se hvor flott det er her.
Nå drar vi som sagt videre til Jaisalmer, en liten ørkenby som ligger mot Pakistan. Vi planlegger noen dager i ørkenen på kamelryggen, og er spent på åssen det skal bli.
fredag 20. november 2009
Slumdoktor og møte med politiske eks-fanger
Den siste tida har helt klart gjort inntrykk på oss, og selv om det faglige utbyttet ikke har vært det største så har vi fått ballast på det menneskelige plan. Det er to ting som har preget oss mye i det siste, og det er møte med en indisk slum og samtaler med tibetanske torturofre.
Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.
Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.
Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..
Se www.tong-len.org
Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”
Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.
Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.
Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.
Tibetan Delek Hospital har en gang i måneden en slumklinikk i samarbeid med organisasjonen Tong-Len. Klinikken tilbyr gratis legekonsultasjon og medisiner til slummens beboere, og vi fikk vårt første møte med en slum på denne måten. Vi har vært passive tilskuere lenge, men denne dagen trengtes det både flere hender og hoder, og vi blei kasta ut i det. Plutselig var en plaststol, et lite førstehjelpsskrin og et stetoskop ditt eget lille legekontor og foran deg sto en lang kø med kunder. Kundene var i alle aldre, men felles var at de lever under svært kummerlige forhold. De aller fleste var barn. Vi har vel aldri skrevet ut flere ormekurer og hestekurer med bredspektra antibiotika før. Vi har aldri sett så mange underernærte og skabbefengte barn før. Det er en opplevelse vi aldri vil glemme, og midt oppi all elendigheten var det en stor barnlig glede og et sterkt samhold. På omvisning i slummen etterpå fikk vi se den lille lokale skolen og barneernæringsstasjonen som Tong-Len har sørget før. Den lokale cricketbanen var selvsagt flittig tatt i bruk, og flere ville stolt vise fram teltet sitt og familien sin.
Det var merkelig å se hvordan slummen var delt i to; en andel var opprinnelig fra Rajasthan og en andel var fra Mahrahastra. Dette er to fylker lenger sør i India. Det var markant forskjell på deres barn. De fra Rajasthan var reinere og mer velernærte – klærne var lappet sammen, og foreldrene arbeidet som søppeltømmere, skomakere osv. Maharatiene var gjennomført mer skitne, de arbeidet som tiggere og barna så helt klart verre ut. ”Powerty is a state of mind” i følge vår venn fra Tong-Len, og det var merkelig å se hvordan mennesker som lever så tett under like forutsetninger takler hverdagen så ulikt.
Navnet ”Tong-Len” betyr ”å gi – å ta”. Organisasjonen ble startet av tibetanske flyktninger som ønsket å gi noe tilbake til dette landet som så hjertelig ga de eksil. De bedriver humanitært arbeid på en imponerende gjennomtenkt måte, og deres tanker rundt hjelp til selvhjelp er velvurderte og gjennomførte. De støtter opp om fem ulike slummer i fylket Himachal Pradesh, og de har lagt vekt på skolegang og helse. Fra den slummen vi besøkte er det 40 barn som nå går på privatskole i regi av Tong-Len, og organisasjonen dekker både skole, hostel og mat for dem. Disse barna gjør det imponerende bra når de får sjansen, og fire av dem skal angivelig være blant fylkets beste elever. De driver som sagt helseklinikker, underviser om og tilbyr prevensjon, matstasjoner, helsestasjoner for barn under 5 år med vekt på underernæring og vekstretardasjon (40 % av verdens underernærte barn bor i India). De jobber stadig med å forbedre sanitære forhold i disse slummene, og de planlegger også voksenopplæring for å fremme de lokale ressursene. Mikro-finans lån og oppretting av lokale småfirmaer er på trappene. Dere skal vel ikke se bort ifra at det blir en liten innsamlingsrunde på nyåret..
Se www.tong-len.org
Oppi all elendigheten fant vi plutselig et skilt med ”beauty saloon”, og det er jo bare herlig og ha i en slum! Humoren er tydelig til stede også her, og det blei flott eksemplifisert da en av sykepleierne tok bilde av en annen kvinne på omtrent 35 år. Kvinnen ville gjerne se bildet på digitalkamerat etterpå, og smilte fornøyd fra øre til øre mens hun sa høyt på hindi: ” I may be poor, but I sure am beautiful!”
Vi er også en del å gjøre med en annen organisasjon som heter Gu-Chu-Sum. Denne organisasjonen ble opprettet i 1991, og hovedmålet er å skaffe mat, bosted, finansiell hjelp og psykologisk hjelp til tidligere tibetanske politiske fanger som har lyktes å flykte til India. De huser 70 flyktninger, og hvert år får 20 stykker muligheten til å lære seg engelsk, basal datakunnskap samt å lese/skrive sitt eget språk. De sørger for gratis medisinsk hjelp, noe disse menneskene trenger da de har store fysiske og sjelelige arr etter mange års tortur. Nyreskader etter massiv vold er ikke uvanlig, og vi har møtt mennesker som har vært nødt til å få donert nytt organ. Vi har opprinnelig kommet i kontakt med dem da det arrangeres ”English conversation class” hver dag, hvor utlendinger kommer og prater med dem for at de skal få forbedre sin muntlige engelsk. Det er spesielt og sitte i deres egen seng og høre deres historier, mens de smiler og sier at de har tilgitt for lenge siden. De har ingenting, men deler den teen og maten de har,- selv om du sier at du verken er tørst eller sulten.. De driver en populær japansk restaurant i området, internettcafe, klesbutikk og skredderfirma slik at man har en jobb å se fram til etter endt et års kurs.
Sjekk ut www.guchusum.org, også er det bare å legge de ekstra grunkene til sylting for over jul blir det kronerulling! Bilder kommer senere på facebook.
Nå drar vi videre som turister, og har foran oss en rundtur i Rajasthan, for deretter å dra mot Delhi, Agra og Varanasi. Det sies at Rajasthan er det ”Incredible India” som markedsføres så mye hjemme, så vi gleder oss til ørken, turbaner og fort fra Mogul-imperiets tid! Vi håper å få møte gamle studiekamerater Sasha og Agnete i Jaipur, de er for tiden i landet.
lørdag 14. november 2009
Free Tibet !!
Vi har nå kommet godt på plass i Mcleod Ganj, og hverdagen på sykehuset har falt til ro. Pasienter er det lite av, og de som ligger inne nå er stort sett palliative og andre ”langliggere”. Det er likevel fascinerende å se forskjellen på den tibetanske måten å tenke medisin, og den sør-Indiske. Det skal sies at tidspresset var markant i sør, og at man nok her også har mer tid til å bry seg – men tibetanerne imponerer helt klart med helhetlig tankegang og stor omsorg.
Derfor var det spennende når sjefslegen på huset ville kjøre et lite kurs med oss, temaet var ”Compassion in Medicine”. Som tibetansk buddhist, tidligere flyktning og Dalai Lamas personlige lege skulle han vel ha noe å bidra med på dette feltet. Så vi har nå hatt tre møter hvor vi har diskutert og filosofert om vestlig og østlig medisin, og det har vært lærerikt. Vi har blitt sendt for å snakke med tibetanske politiske eks-fanger som har greid å rømme til India, og det gjorde stort inntrykk. Man går derifra med en følelse av å være en bortskjemt unge som ble født med sølvskjea godt plassert i munnen, og en føler seg takknemlig over å ha møtt slike mennesker. De smiler fra øre til øre, og sier oppriktig at de er glad for at du har fått gå på skole og at din familie bare er en flyreise unna. For disse menneskene kan ikke returnere til sine kjære, telefonsamtaler avlyttes av kineserne og brevene kommer aldri fram. Neste plan i kursingen er å møte en organdonor og mottaker. Dette handler om en munk som velger å gi sin nyre til en ukjent politisk fange han aldri har møtt, og munken måtte gjennom store prøvelser for å få dette til da det nå er strenge regler i India for organdonasjon siden det har vært mye ”dirty business” på området. Vi har begge fått øynene opp for Kina-Tibet konflikten, og hører mange hårreisende historier. Hvis flere av dere vil sette dere mer inn i dette (og det bør dere), sjekk følgende hjemmesider:
www.tibet.net
www.TibetHopeCenter.org
www.contactmag.org
En annen ting som bidrar til ”arbeidsløsheten” er at vi er ikke de eneste frivillige på Tibetan Delek Hospital for tiden. Først har vi Cheme, som opprinnelig er tibetansk, men flyttet til Danmark da han var to år. Han var ferdigutdannet lege fra Odense i 2007, og har blant annet jobbet ni måneder som distriktslege på ei lita øy i Nord-Troms. Han er blant annet tilbake for å finne sine gamle røtter, og det er både spennende og rørende å få ta del i. Videre har vi radarparet ”Vic&Nick”, to pratesalige australiensere som stadig bidrar med godt humør og en god historie. De er førsteårs medisinstudenter som skal observere medisin i praksis, men de har begge hver sin master fra før og er ca på vår alder. Når de dro til India hadde de kun to regler: ”#1. Don’t eat poo. #2. Don’t get rabies” Første dagen fikk Nick amoebiasis, og dermed røk regel nummer en for så vidt. Så det sosiale er bra for tiden.
Vi opplever nå skikkelig regn, lyn, torden og strømtilgangen er nokså variabel. I dag flyttet vi over i nytt hotell, og det første rommet vi fikk var rett og slett lekk.. Vi har booket videre reiseplan og den 21.11 drar vi til Jaipur. Det blir en terroreffektiv turisme, hvor hele Rajasthan (Jaipur- Jodhpur- Jaisalmer- Udaipur) unnagjøres på cirka tre uker. Så venter en fire dagers tur til Varanasi, hvor vi skal bo hos bekjente av Dr. Kiran, før vi vender nesa mot Delhi igjen. Vi planlegger så en tur til Agra for å se Taj Mahal, så blir det hjem til a’ mor og julaften gitt! Hvis noen har gode tips på bosteder på veien tar vi det gjerne i mot (spesielt når det gjelder Delhi).
I løpet av turen har vi fått en haug med ”Vi-er-gravide-meldinger”, og det er koselig å se at det tas ansvar for den norske befolkningens vekst. Vi gleder oss til å treffe alle de små vidundere som er på vei!!
Derfor var det spennende når sjefslegen på huset ville kjøre et lite kurs med oss, temaet var ”Compassion in Medicine”. Som tibetansk buddhist, tidligere flyktning og Dalai Lamas personlige lege skulle han vel ha noe å bidra med på dette feltet. Så vi har nå hatt tre møter hvor vi har diskutert og filosofert om vestlig og østlig medisin, og det har vært lærerikt. Vi har blitt sendt for å snakke med tibetanske politiske eks-fanger som har greid å rømme til India, og det gjorde stort inntrykk. Man går derifra med en følelse av å være en bortskjemt unge som ble født med sølvskjea godt plassert i munnen, og en føler seg takknemlig over å ha møtt slike mennesker. De smiler fra øre til øre, og sier oppriktig at de er glad for at du har fått gå på skole og at din familie bare er en flyreise unna. For disse menneskene kan ikke returnere til sine kjære, telefonsamtaler avlyttes av kineserne og brevene kommer aldri fram. Neste plan i kursingen er å møte en organdonor og mottaker. Dette handler om en munk som velger å gi sin nyre til en ukjent politisk fange han aldri har møtt, og munken måtte gjennom store prøvelser for å få dette til da det nå er strenge regler i India for organdonasjon siden det har vært mye ”dirty business” på området. Vi har begge fått øynene opp for Kina-Tibet konflikten, og hører mange hårreisende historier. Hvis flere av dere vil sette dere mer inn i dette (og det bør dere), sjekk følgende hjemmesider:
www.tibet.net
www.TibetHopeCenter.org
www.contactmag.org
En annen ting som bidrar til ”arbeidsløsheten” er at vi er ikke de eneste frivillige på Tibetan Delek Hospital for tiden. Først har vi Cheme, som opprinnelig er tibetansk, men flyttet til Danmark da han var to år. Han var ferdigutdannet lege fra Odense i 2007, og har blant annet jobbet ni måneder som distriktslege på ei lita øy i Nord-Troms. Han er blant annet tilbake for å finne sine gamle røtter, og det er både spennende og rørende å få ta del i. Videre har vi radarparet ”Vic&Nick”, to pratesalige australiensere som stadig bidrar med godt humør og en god historie. De er førsteårs medisinstudenter som skal observere medisin i praksis, men de har begge hver sin master fra før og er ca på vår alder. Når de dro til India hadde de kun to regler: ”#1. Don’t eat poo. #2. Don’t get rabies” Første dagen fikk Nick amoebiasis, og dermed røk regel nummer en for så vidt. Så det sosiale er bra for tiden.
Vi opplever nå skikkelig regn, lyn, torden og strømtilgangen er nokså variabel. I dag flyttet vi over i nytt hotell, og det første rommet vi fikk var rett og slett lekk.. Vi har booket videre reiseplan og den 21.11 drar vi til Jaipur. Det blir en terroreffektiv turisme, hvor hele Rajasthan (Jaipur- Jodhpur- Jaisalmer- Udaipur) unnagjøres på cirka tre uker. Så venter en fire dagers tur til Varanasi, hvor vi skal bo hos bekjente av Dr. Kiran, før vi vender nesa mot Delhi igjen. Vi planlegger så en tur til Agra for å se Taj Mahal, så blir det hjem til a’ mor og julaften gitt! Hvis noen har gode tips på bosteder på veien tar vi det gjerne i mot (spesielt når det gjelder Delhi).
I løpet av turen har vi fått en haug med ”Vi-er-gravide-meldinger”, og det er koselig å se at det tas ansvar for den norske befolkningens vekst. Vi gleder oss til å treffe alle de små vidundere som er på vei!!
tirsdag 10. november 2009
Indrahar pass, 4350 moh
Vi har en ukes ferie i Mcleod Ganj før vi begynner på Tibetan Delek Hospital, og Alexander har gått og siklet på fjelltoppene med store, blanke øyne siden vi kom hit. Så forrige tirsdag bar det til fjells, målet var Indrahar pass og fire døgn i naturen lå foran oss. Noen gledet seg mer enn andre, og Kristin gikk til turen med en slags skrekkblandet fryd. Med oss hadde vi en guide og to bærere, og selv om vi bærte vårt eget utstyr viste det seg å være uhyre komfortabelt å ha med både kokk og egen mann til å slå opp telt hist og pist.
Første dagen gikk fra 1750 moh til Triund på 2840 moh. Vel oppe var Kristin allerede sliten og ør i huet, en natt med magetrøbbel hjalp ikke på humøret. Men dagen derpå var det meste så mye bedre, og vi fikk oss en kjempetur oppover i fjellheimen og forbi tregrensa på 3200 moh. Den natta sov vi på ca 3500 meters høyde og vi ble koblet sammen med en annen turgruppe hvor amerikanske Matt skulle krysse over passet og videre til neste dal. Vi overnattet i telt (eneste jenta måtte vel skånes fra så mye snorking), mens resten av gjengen tilbrakte natta i en hule. Kvelden blei fylt med bål i hula, og mange lokale gjetersanger på hindi. Først var sangene en hyllest til fjellguden, men etter litt ”Old Munk” (lokal rom) var de griseviser likevel. Kristin sang ”Vømmølstev”. Alle gikk halvvarme og lykkelig til sengs.
Toppstøtsdagen ble vi vekket 06.30 med varm chai på teltdøra. Absolutt en ting vi kan bli vant til i fjellheimen: ”Here’s your morning tea Sir.” 800 høydemeter opp, og deretter 1500 høydemeter ned lå foran oss. Det gikk nå til slutt, etter et par timer med Alexanders sjokoladeforing, trøstende ord og formaninger om å gå enda saktere.. Utsikten var fantastisk, og bilder kommer etter hvert på facebook. Vel nede i Triund sovnet vi godt rundt kl 19 lokal tid.
Den siste dagen våknet Kristin med lår så stive som to trestokker, lang periode med lesing og jobbing uten de store fysiske utskeielsene hadde satt sine spor. Man er støl når man våkner om natta av smerte når en snur seg i soveposen, og samboeren din velger å filme ganglaget for å dokumentere hvor pussig du ser ut. Det må innrømmes at Dr. Sørensen muligens har rett – trivselssonen til Kristin er nok allikevel på 0 høydemeter. Det var mye banning på vei ned igjen til McLeod, selv om frokostpannekakene hjalp litt på humøret. Det var helt klart en opptur når det sto lokal vin på rommet som gratulasjon fra vertinnen på gjestehuset, og en varm dusj var fantastisk.
Dagen derpå var naturlig nok en rolig dag, da Kristin var noe immobilisert. Vi koste oss i fjellsola, leser om Kinas invasjon i Tibet og på kvelden bar det på lokal kino for å se ”Syv år i Tibet”. Det var litt av en opplevelse. Vi kom inn i en liten, provisorisk kinosal i kjelleren på et lugubert bygg hvor en skjeløyd kar fra Kashmir drev sjappa. Vi var rundt 20 utlendinger, og varm chai og popcorn kom oppover radene i løpet av filmen. Dette blir det mer av!
Ja, og forresten: barten er død!! Den blei for fyldig for en buddhistisk fjonebart, og siden ingen her har bart så måtte Alexander bukke under. Fjerning er foreviget på video Alexander følte seg litt naken etterpå, og proklamerte at det lå mye personlighet i en bart. Men han har kommet seg nå, og Kristin er veldig fornøyd med forandringen.
Første dagen gikk fra 1750 moh til Triund på 2840 moh. Vel oppe var Kristin allerede sliten og ør i huet, en natt med magetrøbbel hjalp ikke på humøret. Men dagen derpå var det meste så mye bedre, og vi fikk oss en kjempetur oppover i fjellheimen og forbi tregrensa på 3200 moh. Den natta sov vi på ca 3500 meters høyde og vi ble koblet sammen med en annen turgruppe hvor amerikanske Matt skulle krysse over passet og videre til neste dal. Vi overnattet i telt (eneste jenta måtte vel skånes fra så mye snorking), mens resten av gjengen tilbrakte natta i en hule. Kvelden blei fylt med bål i hula, og mange lokale gjetersanger på hindi. Først var sangene en hyllest til fjellguden, men etter litt ”Old Munk” (lokal rom) var de griseviser likevel. Kristin sang ”Vømmølstev”. Alle gikk halvvarme og lykkelig til sengs.
Toppstøtsdagen ble vi vekket 06.30 med varm chai på teltdøra. Absolutt en ting vi kan bli vant til i fjellheimen: ”Here’s your morning tea Sir.” 800 høydemeter opp, og deretter 1500 høydemeter ned lå foran oss. Det gikk nå til slutt, etter et par timer med Alexanders sjokoladeforing, trøstende ord og formaninger om å gå enda saktere.. Utsikten var fantastisk, og bilder kommer etter hvert på facebook. Vel nede i Triund sovnet vi godt rundt kl 19 lokal tid.
Den siste dagen våknet Kristin med lår så stive som to trestokker, lang periode med lesing og jobbing uten de store fysiske utskeielsene hadde satt sine spor. Man er støl når man våkner om natta av smerte når en snur seg i soveposen, og samboeren din velger å filme ganglaget for å dokumentere hvor pussig du ser ut. Det må innrømmes at Dr. Sørensen muligens har rett – trivselssonen til Kristin er nok allikevel på 0 høydemeter. Det var mye banning på vei ned igjen til McLeod, selv om frokostpannekakene hjalp litt på humøret. Det var helt klart en opptur når det sto lokal vin på rommet som gratulasjon fra vertinnen på gjestehuset, og en varm dusj var fantastisk.
Dagen derpå var naturlig nok en rolig dag, da Kristin var noe immobilisert. Vi koste oss i fjellsola, leser om Kinas invasjon i Tibet og på kvelden bar det på lokal kino for å se ”Syv år i Tibet”. Det var litt av en opplevelse. Vi kom inn i en liten, provisorisk kinosal i kjelleren på et lugubert bygg hvor en skjeløyd kar fra Kashmir drev sjappa. Vi var rundt 20 utlendinger, og varm chai og popcorn kom oppover radene i løpet av filmen. Dette blir det mer av!
Ja, og forresten: barten er død!! Den blei for fyldig for en buddhistisk fjonebart, og siden ingen her har bart så måtte Alexander bukke under. Fjerning er foreviget på video Alexander følte seg litt naken etterpå, og proklamerte at det lå mye personlighet i en bart. Men han har kommet seg nå, og Kristin er veldig fornøyd med forandringen.
søndag 1. november 2009
Himmelen er paa "Verdens tak"
Det var helt klart verdt aa staa opp midt paa natta, flere timer i bitteliten bil, mageproblemer paa flyplass og atter mer venting: aa fly inn over Himalaya i straalende solskinn er en opplevelse! Alle advarsler om bikkjekaldt vaer ble gjort til skamme da vi rusla ut av flyet i 20 grader pluss: perfekt! Gjestehuset vi bor i eies av en superskravlete,leende, halvmanisk dame med tusen jern i ilden - altsaa ikke helt ulikt ei annen vi kjenner.. Det var myke, reine senger, ikke aircondition braak og varmtvann i dusjen. Paa toppen av det hele bedriver Sheryl og Allan Templeton ogsaa vinproduksjon og en liten cafe vegg-i-vegg med navnet "Chocolate Log". Kristin var solgt, vin OG sjokolade -"Her blir vi!!".
McLeod Ganj er hjem for den tibetanske regjeringen i eksil, og et kjent senter for laere av buddhistisk tro. Det er derfor mange munker og nonner her, og hvis en ser bort fra de verste turistene raader det en rolig og harmonisk stemning i den lille byen.
Vi har booket oss en fire dagers tur i fjellet fra tirsdag til fredag, hvor vi drar med 2-3 guider til Indraha passet (4300 moh). Da gaar vi forbi Triund Magnus, hvor vi utifra bildene mener at du var naar du var her! Turoperatoer er anbefalt av Sheryl og er statlig, det vil si at det er gode sikkerhetsrutiner hvis det skulle skje noe(ikke spekulativ pengetjening ved aa kjoere store grupper uten nok guider osv). Alexander var rimelig moer i bikket da turoperatoeren presenterte den ene lengre turen etter den andre, spoers om ikke Kalle og Ped maa ta sekken fatt og bli med ned hit ved en seinere anledning.
I morgen skal vi en tur ned paa sykehuset og hilse paa, vi begynner paa Tibetan Delek Hospital mandag 9.november.
Altsaa, vi har det topp! Kos dere hjemme!
McLeod Ganj er hjem for den tibetanske regjeringen i eksil, og et kjent senter for laere av buddhistisk tro. Det er derfor mange munker og nonner her, og hvis en ser bort fra de verste turistene raader det en rolig og harmonisk stemning i den lille byen.
Vi har booket oss en fire dagers tur i fjellet fra tirsdag til fredag, hvor vi drar med 2-3 guider til Indraha passet (4300 moh). Da gaar vi forbi Triund Magnus, hvor vi utifra bildene mener at du var naar du var her! Turoperatoer er anbefalt av Sheryl og er statlig, det vil si at det er gode sikkerhetsrutiner hvis det skulle skje noe(ikke spekulativ pengetjening ved aa kjoere store grupper uten nok guider osv). Alexander var rimelig moer i bikket da turoperatoeren presenterte den ene lengre turen etter den andre, spoers om ikke Kalle og Ped maa ta sekken fatt og bli med ned hit ved en seinere anledning.
I morgen skal vi en tur ned paa sykehuset og hilse paa, vi begynner paa Tibetan Delek Hospital mandag 9.november.
Altsaa, vi har det topp! Kos dere hjemme!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)