Grever for en dag i barteland

I dag har vi tilbrakt vår søndag på legemiddelseminar. I utgangspunktet prøvde vi å avslå invitasjonen, en søndag kan jo strengt tatt brukes til noe bedre. Men det var enklere sagt enn gjort, og det viste seg jo å bli en opplevelse. Det er tydelig ikke like mange restriksjoner for forholdet mellom leger og legemiddelindustri i India som i Norge (ikke overraskende). På lørdag kveld kom det en mann fra legemiddelfirmaet og spurte oss om det var akseptabelt for oss nordmenn å bli transportert i en indisk bil til hotellet hvor seminaret skulle holdes. Jo da, vi forsikret han om at det var greit (lykkelig over å slippe å ta tuk-tuk). Han ville gjerne ha tlf.nr i tilfelle forsinkelser, og vi fikk for tredje gang hans visittkort i TILFELLE vi hadde noen som helst spørsmål. På den aktuelle dagen ble vi hentet og galant transportert til hotellet, noe som viste seg å være et grisefint hotell. Egne ansatte som dirigerte drosjer og parkerte biler osv, skikkelig engelsk kolonistil. Når vi kommer inn i konferansesalen presenteres vi for panelet som ”This is the doctors from Norway”, og alle nikker samtykkende. Vi begynte å føle oss mindre og mindre, men heldigvis begynte foredraget om ”Rosuvas: the SuperStatin”. Etter foredrag var det lunsj, noe som viste seg å være treretters middag og det ble satt fram en rekke typer alkohol. Vi så for oss en spicy og langvarig affære, men etter 10-15 min hadde inderne spist alle tre måltid (med påfyll), drukket det de skulle og gått. Ingen slinger i valsen altså. Merkelig hvordan de er så ”effektive” på noen ting og virkelig dørgende trege på andre… Taxien vår sto og ventet, og etter at vi kom hjem ringte legemiddelkonsulenten på ny for å sjekke at vi var trygt hjemme. Du verden…

Ja, ”barteland” – Trondheim kan bare gå og legge seg. Alle menn som har tendens til skjeggvekst har bart. I dag utførte vi en liten undersøkelse på konferansen, og fant at 18 av 22 menn hadde bart. 80 % er et kraftig tall, og Alexander frykter at han snart må inngå i statistikken for å passe inn…

Ja, en VIKTIG TING: vi har nye mobilnumre! Vår norske numre er ikke i bruk og fra nå kan Alexander nåes på +91 9489391752 og Kristin på +91 9489391751. Meld dere på Skype og si ifra, vi er registrert som Alexander Frodahl.

Videre har vi meldt oss på et treningsstudio som lover å rense både sjel og lekam. Stort sett bare vi som er der, så en inder en gang – men han virka ikke mye keen på å svette. Rett borti gata, eid av ei fransk dame – mulig vi har skrevet om det før.

Bostedet vårt begynner å bli en suksess, vi deler det med ei italiensk jente som er helt hekta på yoga og meditasjon. Hun har dratt fra to jobber, hus og familien - og funnet veien med ”The Mother og Sri Arobindo”. Hun er alltid svett og varm, da hun ikke kan bruke aircon eller vifte på rommet – det vil forstyrre meditasjonen, røkelsen og alle lysene. Videre bor det en franskmann her som er web-designer, Alexander mener han ser akkurat ut ”spike” i ”Notting Hill”, og Kristin må si seg enig. Han er ikke like spirituell, mest glad i røyk og sene kvelder. Videre har vi Caroline, fransk-indisk advokat som driver med business-law – og som skulle bli Kristins yoga-partner. Foreløpig ikke rukket det da blir seine kvelder før vi kommer hjem fra sykehuset. Forleden piska eieren sammen til fest på takterrassen: rom, cola og indiske småretter til alle beboerne. Han er snodig skrue som har en finger med i det meste som skjer i Pondicherry, han liker i alle fall å fortelle om det. Politimesteren er i ny og ne og smugdrikker litt på bakrommet, så ikke vet vi.=) Han er i alle fall hyggelig med oss, og prater om at vi må komme på hjemmebesøk og greier.

Blir langt det her, får ta med en liten snutt fra sykehuset også. På fredag fikk vi se rariteten Difteri. Ei lita jente som ikke hadde fulgt vaksinasjonsprogrammet kom inn med lymfadenopati, hoven hals og grå-hvitt belegg på bakre svelgvegg/tunge. Vi ispørresatte hvor informerte pårørende var da onkelen hennes tok oss i armen og spurte ”Is she normal?” der hun lå på et slags isolat med ledninger koblet til. Isolatet er et eget ”rom”, men veggene går bare opp til Alexanders hodehøyde. Over dette er det åpent og en kontinuerlig gående vifte som sprer dråpesmitte rundt i hele området. Men for å få snakke med henne ble vår vaksinasjonsstatus eksaminert og vi måtte bruke ansiktsmaske. Barneavdelinga er et stort rom fylt med små sprinkelsenger, og vi skal sannsynligvis også innom pediatri i løpet av tiden vår her. Gynekologi og obstetrikk får vi forhåpentligvis også med oss, og da er vi glade det er privat sykehus. Det fortelles fra offentlige sykehus at det fødes på gulvet; ” hva skal man gjøre når de kommer 100 om dagen?” Ellers er det å kommentere at dopapir ikke er å oppdrive på sykehuset, konklusjonen kan dere vel trekke sjøl. Mamma, du hadde rett – jeg sender en varm tanke til deg hver gang jeg drar opp en ny Kleenex.

Erik, her skryter de av sin MR-maskin på 1,5 Tesla (på privat røntgeninstitutt), 0.5 på sykehuset (trur vi de sa). Lyst til å jobbe her?=)
Linda: fotoalbumet er flittig i bruk, veldig koselig å ha når hjemlengselen melder seg.