Indrahar pass, 4350 moh

Vi har en ukes ferie i Mcleod Ganj før vi begynner på Tibetan Delek Hospital, og Alexander har gått og siklet på fjelltoppene med store, blanke øyne siden vi kom hit. Så forrige tirsdag bar det til fjells, målet var Indrahar pass og fire døgn i naturen lå foran oss. Noen gledet seg mer enn andre, og Kristin gikk til turen med en slags skrekkblandet fryd. Med oss hadde vi en guide og to bærere, og selv om vi bærte vårt eget utstyr viste det seg å være uhyre komfortabelt å ha med både kokk og egen mann til å slå opp telt hist og pist.

Første dagen gikk fra 1750 moh til Triund på 2840 moh. Vel oppe var Kristin allerede sliten og ør i huet, en natt med magetrøbbel hjalp ikke på humøret. Men dagen derpå var det meste så mye bedre, og vi fikk oss en kjempetur oppover i fjellheimen og forbi tregrensa på 3200 moh. Den natta sov vi på ca 3500 meters høyde og vi ble koblet sammen med en annen turgruppe hvor amerikanske Matt skulle krysse over passet og videre til neste dal. Vi overnattet i telt (eneste jenta måtte vel skånes fra så mye snorking), mens resten av gjengen tilbrakte natta i en hule. Kvelden blei fylt med bål i hula, og mange lokale gjetersanger på hindi. Først var sangene en hyllest til fjellguden, men etter litt ”Old Munk” (lokal rom) var de griseviser likevel. Kristin sang ”Vømmølstev”. Alle gikk halvvarme og lykkelig til sengs.

Toppstøtsdagen ble vi vekket 06.30 med varm chai på teltdøra. Absolutt en ting vi kan bli vant til i fjellheimen: ”Here’s your morning tea Sir.” 800 høydemeter opp, og deretter 1500 høydemeter ned lå foran oss. Det gikk nå til slutt, etter et par timer med Alexanders sjokoladeforing, trøstende ord og formaninger om å gå enda saktere.. Utsikten var fantastisk, og bilder kommer etter hvert på facebook. Vel nede i Triund sovnet vi godt rundt kl 19 lokal tid.

Den siste dagen våknet Kristin med lår så stive som to trestokker, lang periode med lesing og jobbing uten de store fysiske utskeielsene hadde satt sine spor. Man er støl når man våkner om natta av smerte når en snur seg i soveposen, og samboeren din velger å filme ganglaget for å dokumentere hvor pussig du ser ut. Det må innrømmes at Dr. Sørensen muligens har rett – trivselssonen til Kristin er nok allikevel på 0 høydemeter. Det var mye banning på vei ned igjen til McLeod, selv om frokostpannekakene hjalp litt på humøret. Det var helt klart en opptur når det sto lokal vin på rommet som gratulasjon fra vertinnen på gjestehuset, og en varm dusj var fantastisk.

Dagen derpå var naturlig nok en rolig dag, da Kristin var noe immobilisert. Vi koste oss i fjellsola, leser om Kinas invasjon i Tibet og på kvelden bar det på lokal kino for å se ”Syv år i Tibet”. Det var litt av en opplevelse. Vi kom inn i en liten, provisorisk kinosal i kjelleren på et lugubert bygg hvor en skjeløyd kar fra Kashmir drev sjappa. Vi var rundt 20 utlendinger, og varm chai og popcorn kom oppover radene i løpet av filmen. Dette blir det mer av!

Ja, og forresten: barten er død!! Den blei for fyldig for en buddhistisk fjonebart, og siden ingen her har bart så måtte Alexander bukke under. Fjerning er foreviget på video Alexander følte seg litt naken etterpå, og proklamerte at det lå mye personlighet i en bart. Men han har kommet seg nå, og Kristin er veldig fornøyd med forandringen.