Candlelight dinner the Indian way

I dag har vi vært hjemme hos eieren (Nallam) av vårt ”home stay”, og det var en opplevelse. I hans hus bor det ti mennesker, altså tre generasjoner. Det vil si Nallam med kone og to barn, Nallams bror med kone og to barn og hans to foreldre.
Så fort vi kom innenfor dørene blei vi plassert i sofakroken, pils og snacks ble servert. Da hans far er gammel øyelege, ble det mange historier fra medisinsk svunnen tid. Da Nallams bestefar var en av de første legene i Pondy, og da han angivelig var den eneste som opererte noen (da uten bedøvelse)her, er han familiens store helt. Familien har laget en bok til minne om han i forbindelse hans 100 års dag som var i 2008. Han døde i ’76, og boka fikk vi se med en gang vi kom inn i huset.

Mennene og Kristin fikk sitte i sofaen, mens barn og de resterende kvinnene måtte stå i bakgrunnen. Ikke lenge etter ankomst kom bryllupsalbumet på bordet. Nallam giftet seg i 1996, ”et fornuftsekteskap uten kjærlighet” sier han selv. I bryllupet var det over 500 personer, i indiske bryllup mente han det kunne være opptil 10.000 gjester.

Så var det bordsetting, og til vår overraskelse var det bare fire, ikke tolv, tallerkener på bordet. Nok en gang var det ”de høye herrer” og den hvite madammen som fikk mat. Barna satt tålmodig ved siden av og ventet på sin tur. Hvilke norske 10åringer hadde gjort det?
Bordet bugnet av mat, og vi blei servert fortløpende. Det smakte fantastisk godt, og det var pickles, raitha, parota, vegetable curry, prawn curry, briyani, curd rice, nudler – alt. Frua i huset må ha beregnet et norsk fotballag, og Kristin begynte desperat å takke nei etter den 3. runden med servering. Alexander holdt selvfølgelig ut lenger, men måtte til slutt se seg (for)tapt han også. Kona agerte på Nallams minste vink, og etter middag kom selvfølgelig dessert… Da vi i etterkant skrøt av hans kone, og hvor flink hun var til å lage mat fikk vi til svar ”Yes, she is a good wife – she is very obedient.”

Raskt etterpå blei vi transportert hjem, men før avreise måtte vi innstendig love å ringe dem hvis noe som helst skulle skje oss i India. Inderne er snåle sånn, i det offentlige rom er det ”den sterkestes rett”, bare på vei inni en buss er det spisse albuer og kamp for tilværelsen. Men hvis du er deres gjest og/eller venn, stiller de opp 100 prosent, 24 timer syv dager i uka.

Lørdag drar vi videre til Dharamsala, da er det planlagt tre uker i Himalaya hvor to uker skal tilbringes på Tibetan Delek Hospital. Det skal bli godt med lavere temperatur, alle her bekymrer seg jo for at vi skal fryse i hjel der oppe. ”Uff så kaldt!! 20 grader sa du? Å nei og nei, har dere nok klær da?!” Så neste blogginnslag kommer nok fra ”Little Lhasa”. Ha det bra så lenge.

Forresten; det er litt usikkert om våre indiske telefonnummer kommer til å fungere der i nord. Vi får aldri helt klarhet i det, men hvis så er tilfelle gir vi beskjed.