"The New Age will come in 2018!"

Ja, nå kjære Thomas Kaupang, håper vi på litt cred her – nå har vi prøvd både New Age meditasjon og refleksologi på en og samme dag. Og det viste seg å være så opplevelsesrikt at det blei et nytt blogginnslag før avreise til Dharamsala.

Utenfor Pondicherry ligger Auroville som er et skikkelig 68’er prosjekt. Byen er bygd av ”The Mother” til ære for Sri Arubindo, og målet er å forene mennesker til tross for sosial status, utdannelsesnivå, religion, kjønn og nasjonalitet. Vår yogalærer ”Shanti” (som betyr fred) har snakket mye om at vi må se Matrimandir, Aurovilles store meditasjonsbygg. Vi var der på lørdag og så den utenfra, det er en stor gullbedekt kule som innbyggeren har brukt 37 år på å bygge og som omkranses av tolv pilarer. Nysgjerrigheten pirret, og vi booket oss på meditasjonssession inne i dette mirakelet tre dager senere. Vi blei litt skeptiske da vi spurte ”Shanti” om hun kunne lære oss litt meditasjonsteknikk, og hvor hun sporet helt av og virkelig kom med New Ages dommedagsprofeti. Så får vi se om det blir en stor naturkatastrofe 21.12.09 (”This is something everybody knows my dear, haven’t you heard?!”), og om de av oss som ikke bedriver yoga og meditasjon blir utryddet i 2018. Fotonenergien vil da utrydde de av oss som ikke har god karma og chakras som kan motstå dette. Da kommer angivelig ”The New Age”, og ingen vil være fattig eller rik lenger, kloden vil være harmonisk og ren. Med dette ferskt i minnet dro vi i vei en tidlig morgen for å kanskje ha en ørliten sjanse til å overleve år 2018…

På venteområdet var det mennesker fra alle mulige land, noen så tilsynelatende mindre psykiatrisk friske ut enn andre. Vi blei litt bekymra for den tyske, eldre kvinnen som skiftet mellom å prikke seg hardt på øyelokkene og kaste vilt med hodet. Den unge franskmannen med lilla bukser som helst ville kose på Banyantreet var også litt merkelig. Åpnere sinn har vi vel aldri hatt.. Etter hvert kom det en del eldre indiske menn med lange, hvite kurtaer (skjorter) og hvite bukser. De så ut som de hadde vært ute en meditasjonsdag før, og høvdingen i forsamlingen hadde en t-skjorte hvor det sto ”Silence is power”. Kristin blei stadig mer taletrengt, og litt nervøs for å sprekke og vise seg som et undermenneske i denne forsamling. Matrimandir ligger i et vakkert parkområde med tolv ulike hager hvor alle har en hovedblomst, og et stort Banyantre danner sentrum i hele byen. Utrolig flott. Straks kom vår guide, en amerikaner med navnet ”B”. Med stråhatt, og stankelbein langet han av sted med denne merkelige flokken på slep. En ekte 68’er, som har bodd i Auroville siden ’74 og har vært med å bygge store deler av Matrimandir.

Bygget var en opplevelse i seg sjøl, og enhver arkitektspire burde sett og opplevd Matrimandir. Det var litt spooky å entre denne store gullkula som henger over bakken i fire pilarer og omringet av tolv nye pilarer. Vi gikk opp en trapp og inni en enorm kule som var helt oransje/rosa på innsiden. Det var som en blanding av ”Space Invaders” og en katedral. Vann sildret og rant i veggene, og flere steder var det glass slik at en kunne se ut av denne kula. Etter å ha gått opp en enorm spiraltrapp som fulgte veggene i kula, entret vi ”the upper chambre”. Dette er selve kronen på verket, og består av hvite marmorvegger, hvitt vegg-til-vegg teppe og nok engang tolv marmorpilarer. I sentrum av rommet står en enorm krystall, og over den er rommets eneste lysinngang. Sola reflekteres ned i krystallen og sprer seg i rommet. I periferien av denne krystallen kan en sitte og meditere. Rommet har en enorm resonans, og vi fikk klar beskjed av ”B” om å gå ut hvis en skulle hoste el.l. Her kom våre garvede indere til sin rett, disse eldre og hvitkledde menn både hostet og feis uten blygsel… Etter at det var over (og Kristin kom over at denne krystallen burde vært tørket for støv oftere), så skulle vi meditere oss til et sannere jeg. Vi får håpe at det holdt, og at våre liv blir spart ved de kommende katastrofer. Det sto i alle fall ikke på innsatsen, og vi var begge enig om at det hele hadde vært en stor opplevelse.

På vei tilbake havnet vi i samme elektrisk drevne bil som ”Silence is power”-mannen. Etter å ha observert hans meditasjonsteknikk som var så preget av kroppslyder, var ikke budskapet så skremmende lenger. Det viste seg at mannen pratet som en foss, og i løpet av tre minutters kjøretur hadde han spurt oss ut om vår religiøse status, yrke, nasjonalitet og hva vi mente var meninga med livet. Bak to tjukke hornbriller, ristet han litt på hodet da vi sa vi trodde mer på vitenskapen enn en Gud og avsluttet med at ”We have to discuss this more later, I am sure you misunderstood something”.

På vei hjem fant vi ut at dette var dagen for å prøve refleksologi, og det bar av sted på ayurvedisk behandlingssted igjen. Kan ikke si at det var noen annet enn fot- og håndmassasje, men nå er det i alle fall prøvd en gang for alle. Tarmen ytret ingen meninger, og nyrene virket fornøyd – det var intet å spore av ulumskheter under foten. Ingen diagnose denne gang heller..

Etter Matrimandir fikk vi oppgave av ”Shanti” å beskrive hva vi hadde sett inne i krystallen. Kristin så sjø og gamle kjente, nokså kjedelig i grunn. Alexander derimot så fanger i konsentrasjonsleir, og deretter nonner. Dette ble tolket av ”Shanti” til å bety at fangene var en tidligere inkarnasjon av hans tidligere jeg, og at krystallen speilet hans indre slik at han kunne begynne å tilgi sine tidligere mishandlere – dermed for å hele underbevisste sår i sjelen. Nonner var interessante da han måtte jobbe mer med sin religiøse side.

Monsunen har virkelig slått til og det allerede nokså intermitterende elektriske systemet knirker. I dag tidlig fryktet vi at vi måtte padle rickshawen (liten trehjuling som er åpen og brukes til å transportere folk) vår over en liten dam i gata, men det gikk akkurat uten oversvømmelse og per motorkraft. Alexander fikk skylt hele seg, da motgående trafikk ikke var spesielt hensynsfulle. Det regner, lyner og tordner – temperaturen har heldigvis falt og palmene får kjørt seg skikkelig.

Våre siste dager på sykehuset er her, og selv om det er godt, så skal det blir rart å dra i fra alle de hyggelige menneskene her. De er dyktige leger, som virkelig gjør det beste ut av de midlene de har til rådighet. De lever tett-i-tett med et medisinsk miljø preget av alternativ medisinere og tradisjonell medisin, og aner ofte ikke hva pasientene har tatt av oljer/medisiner/planter når de kommer inn i akuttmottaket. Dr. Singh og Dr. Kiran er akademikere til fingerspissene og lærer oss stadig noe om våre antatte ”hjemmeområder” som for eksempel europeisk historie, bibelsitater osv. Det er bare å ta av seg hatten, selv om helsevesenet utfører jobben sin på en måte som til tider hadde kvalifisert til store overskrifter i avisene hjemme. Men dette er jo ikke hjemme, det er India og her er alt så annerledes.